Harry Potters ulogiske univers

Jeg elsker Harry Potter-bøkene og har lest dem mange ganger. Dessverre gjør det at jeg også oppdager alle mulige ulogiske ting i bøkene. Så dette innlegget er bare for hardcore-fansen. Jeg vil jo ikke at folk som er skeptiske til Harry Potter finner ut at de ikke vil lese bøkene på grunn av dette innlegget. Dere som er voksne og skeptiske til bøkene kan begynne med Harry Potter – en filosofisk trollmann av Jørgen Gaare og Øystein Sjaastad. Og vit at de tre første bøkene har et mye dårligere språk enn de senere, Rowlins utvikler seg veldig som forfatter i løpet av bøkene.

Jeg tror det jeg liker så godt med bøkene er det at de tre vennene har sine feil og mangler, de blir uvenner og krangler, men så blir de venner igjen. Og aller best: De tar hensyn til hverandre når de har problemer. For eksempel når Ronny er lei seg etter en håpløs rumpeldunkkamp og Harry lar ham gå opp først og late som om han sover for å gi ham litt rom.

De som er på den onde siden er slett ikke udelt onde, de har litt forskjellige grunner til å følge Voldemort. Og de som er på den gode sida er tilsvarende av alle mulige slag. Verden er ikke svart-hvit. Det er konstante forhandlinger om hva man kan gjøre og hvor langt man kan gå i motvold. Det er også rasister fra gomper mot magiske, fra fullblods mot gomper, og aller verst: mot blodsvikere og grumser. Men det handler lite om feminisme: Hermine er den som ordner alt mulig så de får mat og telt, men det tror jeg ikke mange av gutta som leser bøkene har lagt merke til. Det er liksom ikke noe, det. Slik er det jo også i virkeligheten.

Det er også ganske mye som er morsomt. ikke den festlige replikken, men den morsomme situasjonen. Allerede i begynnelsen der Harry må bo i bøttekottet under trappa. Dudleif har to soverom: Ett der han sover og ett til lekene sine.

Hovedhistorien i bøkene er veldig godt planlagt, med ting som skjer i første bok som påvirker noe som skjer i siste. Likevel: Også på engelsk Harry Potter-wiki er det listet opp endel ulogiskheter, men mest småting og dill som at skolen ikke kan begynne på en mandag hvert år.

Ondskapens natur

Dette er vedig viktig. Faktisk tror jeg aldri jeg har lest en eneste bok med en realistisk ond person: I virkeligheten er naturligvis de onde som får folk til å følge seg veldig sjarmerende. Formann Mao var visstnok så sjarmerende alle følte at han var deres spesielle venn når han snakket med dem. Bare slik kan de få folk til å anmelde sine foreldre for klasseforræderi. Selv om dødseterne varierer veldig i hvor onde de er og hvorfor de følger Voldemort, er det likevel litt for mange sadister til at det virker sannsynlig. Ikke som Eichmann som gikk fornøyd hjem til familien etter en dags arbeide. Alle syntes han var en slik hyggelig og skikkelig mann. Riktignok er Voldemort selv hvertfall i begynnelsen en sjarmerende leder av guttegjengen. 

Antall mennesker

Her er det mye rart. Jeg skjønner ikke helt hvordan oppholdsrommet til Griffing kan ha én peis, mens sju klasser oppholder seg der. Det er også rart at England bare har én skole mens det tydeligvis er mange nok trollmenn til å ha flere profesjonelle rumpeldunklag. Det er rart at ikke flere trollmenn kjenner hverandre fra før. Det er rart at Ronny i teorien har «masse fettere», men de går visst ikke på Galtvort?

Hermines ferier

Hun har visst et godt forhold til sine foreldre. I løpet av skoleåret ser hun nesten ikke sine foreldre: bare to ganger i året: Til jul og i sommerferien. Likevel velger hun å tilbringe halve juleferien på Grimolds plass? Aldri ville jeg sendt min 11-åring på en skole så langt borte. Kalde overklassemennesker som har funnet på noe slikt. Når mennene bestemmer?

I det hele tatt er det rart at barna treffer foreldrene sine så sjelden. Det er jo ganske greit å reise med magi.

Maten

En av magiens lover er at det ikke går an å trylle mat ut av lufta. Men kanarifugler går det fint an å trylle fram, og de er jo mat? Det er ikke særlig klart hvor de får mat fra. Så lenge de bor på Grimolds plass med husnissen Krunkel klarer visst Krynkel å skaffe mat til dem uten problemer. Hvorfra? Og hvordan kan de tro at Krynkel er «bundet til familiehuset» og ikke kan gå ut, når han har klart seg selv i ti år mens Sirius var i Azkaban og tydeligvis klarer å skaffe mat. 
Det virker ikke som om det er noen trollmenn som jobber med å skaffe mat – hverken å dyrke det eller handle med det, så da må jo nesten trollmenn kjøpe det av gomper? Og altså ha endel kontakt med gomper?

Gnomer og drager

Jeg synes det er rart at gnomene ikke bor i min hage så rotete det er der. Eller er det fordi jeg ikke kan se dem? Jeg er lei meg fordi vi nå er så overbefolket at det ikke er plass til steder hvor drager kan bo uten å bli sett. Allerede rundt kristi fødsel, visstnok ( ifølge boka «den svarte vikingen») utryddet menneskene i Norge hvalross og hval langs kysten. På 800-tallet var det rundt 100.000 mennesker her.

Voldemorts stav

Hvor var den da han var i Albania? Hvordan har han fått den tilbake?  Og hvorfor i allverden dro han til Albania og forventet å bli funnet? Det er da ganske langt å dra? 

Slurs motiv (spoiler)

Jeg synes motivet til Slur for å bytte side er for svakt. Men jeg kan likevel godt tenke meg at han ville bytte side: Fordi han bare har forakt for folk som følger andre som en sau og som ikke kan tenke selv. At han ser ned på svakhet og lite dyktige mennesker og ærer dem som er dyktige, uansett opprinnelse. Han må ha vært en veldig ensom mann.

Minoriteter: Svenske bøker fra nord

Krim, romaner og en selvbiografi. Det er ikke bare faktabøker du kan lære noe av, skjønnlitteratur gir deg ofte mer helhetlig kunnskap om et land eller et sted. Jeg har lånt alle på biblioteket.

Det som er felles for alle disse bøkene er at de tar opp minoriteters situasjon i Sverige eller Norge, på forskjellige måter og fra forskjellige vinkler. Storsamfunnets regler som kanskje passer best for byfolk og middelklassen. Når du ikke føler at staten er der for deg, hvorfor skal du følge statens regler? Hvorfor betale skatt når du uansett får minstepensjon?

Den samme konflikten som går igjen også i mange steinaldersamfunn i kontakt med sentralstyrte samfunn: Politiet er langt unna og lovene er ikke laget for deg og dine dyrs beiterettigheter. Å følge klokka er umulig for du vet aldri hva som skjer med reinsdyra eller når fisken vaker. Sinus og cosinus kan ikke hjelpe deg å bestemme hvilke dyr må slakte. Barn må klare seg selv tidligere. Et annet forhold til å la barn ta risiko. Slekta er den som passer på deg, rikdommen blir eid av slekta, ikke enkeltpersonen, selv om også den enkelte har sin del som er personlig eiendom. Å betale skatt på alt gjør at en går konk og drukner i papirmølla. Bytte varer og tjenester er enklere.

Krim: Åsa Larsson

Bøkene til Åsa Larsson selger kjempegodt. Hun må ha blitt millionær. Jeg har lurt litt på hvorfor. Bøkene er fine, de, helt OK, men jeg syntes først ikke det var noe spesielt ved dem. Vanlig krim, liksom.

Så ser jeg: Det er akkurat det de er. Vanlig krim. Du vet hva du får. Passe spennende, passe urealistiske mord så du ikke får mareritt, men ikke så urealistiske at du ergrer deg når du leser dem. Det er en viss handling som driver historien fram, både i mordgåten litt utvikling i hver bok i hovedpersonens private tilværelse. Så har vi miljøet: Finsktalende i Nord-Sverige, konflikten mellom rikfolk i Stockholm som bare bryr seg om penger og fine klær, og fattigfolk som lever «det ekte livet», spiser egenfisket ørret og jukser litt på skatten med å plukke bær svart (tviler litt på den der, nå, bær er jo så billige, selv ikke svart vil du få noe særlig igjen for slikt arbeid, dessuten nevner hun faktisk at insektmangelen har gitt færre bær.) Jeg tror så og si alle identifiserer seg med og gleder seg over at en som har mulighet til å bli en del av pengemakta hopper av og velger et liv nærmere slik vårt liv er, samtidig som det finsktalende minoritetslivet mot overmakta gjør det litt eksotisk. Akkurat passe eksotisk.  Dessuten er bøkene koselige. Hovedpersonen har skapt sin egen familie. Aksept av folk som ser annerledes ut og kanskje er litt annerledes gjennomsyrer bøkene. Du vet før du begynner på boka at du kan kose deg selv om det handler om mord og fæle ting. Alt går bra til slutt.

Krim: Lars Petterson: Kautokeino, en blodig kniv

Dette er Lars Pettersons debut-bok. Krim, med en hovedperson som er til forveksling lik hovedpersonen i Åsa Larssons bøker: En advokat fra sør, i dette tilfellet med slekt i Kautokeino, hun kan noen få setninger på samisk og husker noen somre på sommerboplassen.

Han får fint fram hovedpersonens følelse av å ikke høre til, å ikke forstå, han skriver til og med rett ut: Det viktige sies mellom linjene, de som skal forstå vil forstå, hvis du ikke forstår er det nok uansett best å ikke forstå. Da er du ikke en av oss. En minoritet og en levemåte som ikke kan rette seg etter storsamfunnets krav, fordi det ikke vil fungere, fordi hva har vel storsamfunnet gitt dem?  Han skriver om konflikter i reindriftsnæringa, problemer som oppstår når av at det viktigste er når reinflokken skal overlates like stor og fin til etterkommerne, problemer med overbeite og utgifter til scootere, konflikter innad i slekta, korrupsjon…

Han beskriver også hvor farlig naturen kan være.

Det jeg ikke synes han får til er spenningsmomentet, mordene og dette som skjedde ble litt sånn «åja, jaja» for meg, men miljøet og slikt var såpass interessant at jeg ivrig leste ut boka.

Krim: Mika Niemi: Mannen som dog som en lax

En absolutt skapelig krim, med litt digresjoner i historie som ikke helt har noe med historien å gjøre, og litt underlige drømmende sekvenser innimellom. Også her merker du konflikten storsamfunnet mot minoritetsspråket, de som ikke stoler på staten, men det er jo mindre merkbart hos folk som har en ni-til-fire jobb. Her er også konflikten mellom ulike strategier for minoritetspråket tydelig: Bevare eller ikke, bli finsk eller beholde mieniæki. Denne konflikten er også tydelig i samiske miljø i Norge. De merkverdige menneskefigurene til Niemi. Verdt å lese bare for det.

Spenning: Mika Niemi: Fallvann

Dette er den av bøkene hans som handler minst om slikt som minoriteters stilling og kultur, men også her klarer han å få inn litt. Til gjengjeld er den virkelig spennende. Hele boka varer bare så lenge som demningen brister og folk må redde seg. Utrolig hvor forskjellige ting de opplever og hvor ulikt de takler det. Ikke alle overlever! Av en eller annen grunn får den meg til å tenke på Gabriel Garcia Marques Beretning om en skibbruden, selv om den handler om kun én person og vi vet fra begynnelsen av hva som skal skje. Kanskje fordi jeg ble like oppslukt av begge bøkene?

Roman: Mika Niemi: Populærmusikk fra Vittula

Dette er vel den boka som gjørde Mika Niemi kjent. Den er veldig morsom og rar. Filmen er også morsom og rar.

Selvbiografi: Apmut Ivar Kuoljok: Mitt liv som renskötare

Omtalt også her. Kanskje en av de litt snålere bøkene jeg leser, for spesielt interesserte. Nokså vanskelig av og til med alle de svenske ordene  om reinsdyr. En gammel mann forteller om sitt liv og den tekniske utviklingen som har vært innen reinsdyrnæringen. Fra å følge dyra på ski til snøskutere. Fra et liv uten andre skrevne ord enn bibelen, til dagens papirvelde.

Han frykter at mye av den kunnskapen han har lært fra eldre slektninger vil forsvinne, så mye av boka handler om tekniske ting om hvordan man tar vare på reinen, slakt, steder det er bra beite osv. Men alt dette sier jo også ganske mye om livet hans, indirekte. En bok om en annen tid, litt som boka om tateren  Alfred.

————————————————

Bildet av den ensomme bilen er femten år gammelt og tatt av Lars Persson i Tornedalen http://sverigesradio.se/sida/gruppsida.aspx?programid=1120&grupp=7192&artikel=4676794#comments

Bildet av den rare brygga er tatt fra denne bloggen http://alf48.blogspot.no/2010/07/tornedalen.html

En blogg som delvis handler om samiske forhold  : http://sijdda.blogspot.no/

Steinalderfolk III Antropologi – Fredrik Barth

Fredrik Barth er en kjent norsk antropolog, såpass kjent at ifølge norsk wikipedia har wikipedia på seksten språk en artikkel om ham, inkludert kinesisk og arabisk. På Deichmanske har de også bøker av ham oversatt til kurdisk osv.

I det siste har kona hans, Unni Wikan, plutselig blitt mer kjent enn ham her i Norge, fordi hun stadig blir bedt om å si sin mening om situasjonene i Egypt. Hun har bl.a skrevet boka Fattigfolk i Kairo.

Disse to bøkene har jeg nettopp lest: Manifestasjon og prosess.  og:   Vi mennesker.

De er utrolig forskjellige. Manifestasjon og prosess er en samling av essay fra fagtidsskrifter, mens Vi mennesker er skrevet for oss andre.

Vi mennesker

Dette er en koselig bok å lese. Han forteller greit og forståelig om steder han har bodd, oppdrag han har hatt og mennesker han har møtt.

Det handler bare litt om steinalderfolk: Et kapittel om baktamanene på Ny Guinea. Ellers har han bl a bodd i Swat, der Malala kommer fra, så det er jo aktuelt.

Han forteller om endringer i Kina med en ny dam, der mange tusen mennesker måtte flytte og det ble bygd opp noen helt nye byer. Ingen savnet den tidligere byen, alle så ut til å like det nye livet. Bøndene var stort sett ikke interessert i at barna skulle overta. Er det vi som er for nostalgiske om gamle dager, mens de som faktisk lever slik gjerne vil ut av det?

Ellers forteller han om Bali, om Bhutan, om nomader i Iran og om Sohar i Oman. Bali og Oman er begge det vi kan kalle «multikulturelle», så det er jo interessant for alle som er opptatt av integrering.

Manifestasjon og prosess

Dette er en samling av essays fra fagtidsskrifter, som sønnen hans har oversatt til norsk. Er stolt av meg selv for at jeg greide å lese den! Språket er nær ugjennomtrengelig. Virkelig et ekte stammespråk fra antropologstammen. Her er noen eksempler: «Allikevel er resiprositetens analytiske status langt fra klar innen sosial teori, og og kan utvikles på mer enn én måte.» «Modellen gir intet bilde av den midlere sosiale prosessen som kommer inn mellom det moralske påbudet og mønsteret.»Konsekvensene av å ha oversett generative problemstillinger er mest åpenbare i det mye anvendte statusbegrepet. » osv osv Innimellom har han noen konkrete eksempler, men de er få.

Ville vært flott om en eller annen oversatte boka til vanlig norsk slik at alle politikere og byråkrater som har makt over integreringspolitikken leser den.

Integrering

Denne boka er utgitt i 1994 og allerede da hadde han en skarp kritikk av integreringspolitikken i Norge. I siste kapittel, som handler om grenser mellom etnisitet. Ethnic boundaries er den utgivelsen han er mest kjent for, og det revolusjonerte visstnk antropologien som fag. Kort summert: Etniske grenser er ikke absolutte, men flytende og sitasjonsbestemte og dessuten kan de endre seg over tid.

I denne boka er det tatt med et foredrag om etniske grenser og her sier han bl a: (s 185) «Det er slående at norske aktører på mellomnivå og statsnivå stort sett har grepet inn i disse prosessene på måter som bidrar til å opprettholde diskontinuiteten. Ved at man har bestrebet seg på å praktisere respekt for «andre kulturer» nøler barneombud og sosialomsorg med å påtvinge norske standarder og løsninger og søker råd fra minoritetenes talsmenn. Men siden disse talsmennene nesten uten unntak er eldre menn med tradisjonalistiske holdninger, spiller slike fremgangsmåter opp til den sterkeste parten, på bekostning av de svakestes interesser. Koalisjonen mellom norske myndigheter og etniske talsmenn springer logisk ut av den tingliggjøringen og homogeniseringen av «kultur» som partene foretar på hver sin kant. Resultatet er at progressive byråkrater sannsynligvis har forsynt de tradisjonelle patriarkene med større makt over sine familiemedlemmer her i Norge enn de noensinne hadde i Pakistan, der hustruene og barna lettere kan mobilisere nettverk som støtter deres syn og interesser i sprøsmål som dessuten er mer håndterlige og kjente innen en informert offentlighet. Dermed blir den nye generasjonens avvikende erfaringsområder, og det brobyggende potensialet som ligger nettopp her, brakt til taushet med aktiv hjelp fra norske myndigheter, og endringene bremses opp – sannsynligvis på bekostning av fler-etniske tilpasninger på lengre sikt»

Dette sa han altså i 1994. Please! Når skal dere høre? Senest i dag leste jeg en toneangivende norsk muslimsk konvertitt skrive om «kulturforskjeller som må anerkjennes» på facebook.

Her kritiserer han også fredsprosessen i Bosnia med noenlunde samme begrunnelse: Etnisitet ligger ikke fast, samhandling er viktig.

Kritikk av antropologi

Mye av boka er kritikk av antropologifaget og utvikling av nye modeller som passer bedre. De nye modellene er jo en god del vanskeligere, men de er nok likevel mer nyttige. For eksempel kritiserer han en retning innen antropologi for å være dillete (naturligvis med helt andre ord). Dette er de som ser en dypere mening i alt vi gjør og mener at enhver kultur er tydelig avgrenset og dessuten konsekvent og logisk oppbygd. Mener du det ender du opp med å søke etter en mening i alt, f eks at det er en symbolsk mening i at kvinner bærer ting på hodet og menn på skuldrene i en viss kultur.

Han skriver at bare i de siste tiårene har det blitt funnet ut av hvor forskjellige kvinners kultur ofte er fra menns, men at dette ikke har blitt tatt inn i noen overbyggende teori. Han kritiserer også at ingen nevner ateister. Han mener at i alle samfunn må de ha møtt enkeltpersoner som rett og slett ikke tror på den rådende religionen, og synes det er håpløst at det ikke har blitt nevnt i noen bøker. Jess! Jeg visste det! Jeg har vært overbevist om at det måtte finnes, men i alt jeg har lest virker det alltid som om alle i samfunnet er så voldsomt enige. Barth er også den første antroplogen jeg har lest som innrømmer hvor dårlig han snakket baktamanenes språk. Jo, forresten Chagnon fortalte vel også om hvordan han ble narret.

Jeg tok en gang et sommerkurs på Blindern om … økologi og antropologi eller noe slikt. Vi lærte bl a om masaier. Tilfeldigvis traff jeg ikke lenge etter en masai. Han fortalte at den artikkelen vi hadde som pensum var helt på jordet. Takk for det.

På det kurset var det også en kjent antropolog som holdt en forelesning. Han mente at nepotisme i Kenya var helt fint og fornuftig på grunn av deres samfunnsstruktur. Allerede da var jeg sjokkert, dette var etter at Barth hadde utgitt denne boka. Men jeg tror den antropologen nå har skiftet mening. La oss håpe det.

Bart kritisere antropologer for å selv finne på en mening i det folk gjør istedenfor å spørre dem. Som eksempel bruker han det at å kalle folk «bestefar til Nina» istedenfor navnet deres. Av noen antropologer har dette blitt tolket som en upersonlig måte å snakke til folk på, en måte å holde avstand. Barth spurte noen på Bali hvorfor de brukte denne navneskikken: «Å, det er for å minnes den glade begivenheten da barnebarnet hans ble født, slik føler vi oss nærmere hverandre og blir glade når vi tenker på det».

Isolerte kulturer

Han mener altså at ingen kulturer, selv om de er helt isolerte, er konsekvente og gjennomgående like og logiske. Han har lest nøye arbeidene til en som heter Firth som jobbet på Tikopia, en Stillehavsøy med 1500 mennesker. Når han ser gjennom teoriene og direkte på de konkrete handlingene folk på Tikopia utfører, ser han det samme som overalt: Folk som på ymse vis lever sitt liv etter beste evne og forsøker å posisjonere seg i samfunnet, og derved skaper en dynamikk med de andre, som også forsøker å posisjonere seg eller bedre sine kår.

Han mener rett og slett at det å se på en kultur som helt isolert blir helt feil. Han kritiserer at tidligere antropologer bare har sett bort fra inkongruens (ting som ikke passer inn i deres bilde av kulturen) som påvirkning fra koloniherrene eller påvirkning utenfra, og sier at det normale er at vi mennesker blir påvirket av det som skjer utenfor vår lille sirkel, og dette er en endring som skjer kontinuerlig og det skjedde også før den hvite mann kom.

Jeg tenker på to eksempler i dag. Det er nesten ingen lenger som lever så isolert som folk på Tikopia i denne tiden (men selv de: Hvor har de fått søtpotet fra? Jo, fra Sør-Amerika. Så en eller annen gang har noen i nærheten vært ute og reist. Så bare ved å se på maten har vi et lite tips om at også denne kulturen har forandret seg).

De to eksemplene mine er Amazonas og Andamanøyene. På Sentinel-øya, en av Andamanøyene i Bengalbukta, bor det fortsatt en gruppe mennesker som ikke er i kontakt med folk utenfra. Vi vet ikke helt hvordan det gikk med dem under tsunamien, men det ser ut til at de overlevde. Det er veldig farlig for dem å treffe på folk utenfra, for de har ikke motstandskraft mot influensa og meslinger og slikt.

Det jeg tenker på er at selv om de er isolert, er de sterkt påvirket av folk utenfra: Nå gifter de seg aldri mer med folk fra andre øyer, så de har sikkert begynt å få inngiftesykdommer. Av og til skyter de fiskere som kommer for nær øya deres. De føler seg kanskje truet? Og med god grunn. Livet deres er jo helt annerledes nå som de ikke kan reise noe sted.

Det samme gjelder noen av gruppene i Amazonas, som blir påvirket av ulovlig trehugst og leting etter verdifulle mineraler. Antar at de også blir påvirket indirekte, ved at kvikksølv fra mineralutvinningen havner i bekkene deres og de kanskje får det i seg. Uansett krymper området de bor på. De trenger et stort område med den levemåten de har. Mer om det i et senere innlegg her, som er halvferdig, men jeg skal først skrive noe annet, så det tar litt tid før det kommer nytt innlegg her.

Annet

Også her har han et kapittel om Swat, men Malala var jo ikke født den gang han var der. Det handler om forskjellige måter å utnytte naturen på, eller økologiske nisjer, og hvordan pathanerne presset ut kohistanerne og hvordan de i dag kan leve side om side, men også hvordan en pathaner som går konk rett og slett kan bytte etnisk gruppe.

Han beskriver hvordan et område i Afghanistan langt fra Kabul, et område som virker helt isolert, likevel blir sterkt påvirket av det som skjer i hovedstaden.

Han har også skrevet om hvordan vi ofte har forskjellige roller overfor forskjellige mennesker, og dette blir især tydelig i Midt-Østen, der en mann alltid skal vise fullstendig underdanighet  mot sin far, på den annen side skal han vise fullstendig makt over sin kone. Dette dilemmaet når både far, sønn og sønnekone er i samme rom løses så på forskjellige måter.

Han skriver om likhet og ulikhet mellom flere steder i Asia, f eks forfedredyrking, men tar ikke med disse mens-reglene som jeg kanskje ville skrevet om. Fra India og Sri Lanka via Ny Guinea til Malaysia kan menn ikke berøre kvinner med mens. Gjelder hvertfall noen folkegrupper. På den annen side står det også i det Gamle Testamentet at menn ikke skal sitte på en stol der en menstruerende kvinne har sittet. Men de hadde naturligvis ikke bind på den tiden.
Bali og Ny Guinea har begge forfedredyrking, men på Ny Guinea er den viktigste kunnskapen hemmelig og egentlig ikke nødvendig å forstå, den skal mer oppleves, mens på Bali har de tradisjonen med guruer som skal lære bort teorien bak. Disse to forskjellige måtene å overføre kunnskap gir også ulike samfunn.

Jared Diamond skrev side opp og side ned om krig (jeg gadd ikke lese det), men det er ikke noe tema for Fredrik Barth i noen av disse bøkene, selv om det mange tenker på når de hører Ny Guinea er nettopp vold og kannibalisme. Barth bare nevner så vidt at de hyggelige menneskene han kjente på Ny Guinea også kunne være svært voldelige og helt rå, og forsøker å lage til en teori om hvordan de kan være slik.

Selv vil jeg legge til: Disse menneskene lever av det skogen gir. Skogen er deres rikdom og spiskammers. Dersom andre mennesker går i deres skog er det som om fremmede går gjennom min finstue med alle arvestykkene og lommeboka åpent tilgjengelig. Selvsagt vil jeg forsvare eiendelene mine. Hos baktamanene eier hele gruppa skogen, så den må holdes til gruppa, og gruppa må være liten nok til at de kan holde oversikt.

Selv om en god del av boka er å kritisere fagtradisjonen i antropologien, er det en veldig nyttig bok for alle som er opptatt av integrering. Jeg ser at mange utenfor faget fortsatt tror på de gamle idéene innen antropologi: om kulturer som statiske, om etniske grenser som skarpe og innlysende, om at «vi må bevare deres kultur» istedenfor «også disse menneskene bør ha et godt liv». Jeg ønsker virkelig at noen oversetter den til et mer alminnelig tilgjengelig norsk, og kanskje legger til flere konkrete eksempler slik at det blir lettere å følge argumentasjonen. Kanskje en jobb for Thomas Hylland Eriksen?

Er visst litt seint ute: Thomas Hylland Eriksen kommer nå med bok om Barth: http://www.klassekampen.no/62129/article/item/null/alltid-pa-vei-ut-i-felten

Bilde er fra miriadna.com Andamanøyene og fra kwekudee-tripdownmemorylane.blogspot.com – Det øverste bildet er fra boka Vi mennesker før kameraet hans rustet i stykker.

Halalhippienes store feil

I Danmark kaller de det halalhippier: Jeg ser for meg en kvinne, sosionom eller lærer, fotformsko og skjerf, hun synes innvandrere er «skjønne» og mener «vi må forstå deres kultur». Og så lager jo innvandrerne så god mat.

Jeg vet ikke egentlig om det finnes noen som er 100 % halalhippie, men det er er hvertfall endel som ligner litt. Også mange menn, egentlig. Og de har gjort en stor feil i arbeidet mot rasisme.

Feilen er naturligvis den omvendte rasisme: Det å si at alle innvandrere er skjønne. Det å oppgradere innvandreres kultur samtidig som man sier at den innfødte kulturen er dårlig og den er uansett importert. Det er å si at en kultur er statisk og sette likhetstegn mellom idéen om en kultur og menneskene i kulturen. «Innvandrerne tar jo så godt vare på de eldre».

Definisjonen av rasisme er jo nettopp det å skjære alle over én kam. Innvandrere er like ulike seg imellom som innfødte. Om du møter en kriminell kan han ha en bror som er ærligheten selv. Grunnen til at jeg skriver dette nå, er denne dustete diskusjonen. En anmeldelse av en bok som ser interessant ut, om hvite soloterrorister, av Audhild Skoglund, men diskusjonen under anmeldelsen degenererte raskt til «min gruppe er snillere enn din!» og ingen ser ut til å komme seg ut av den hengemyra.

De er sånn

Som tenåring hørte jeg på mange diskusjoner om Israel og Palestina omtrent over samme lest: Israel har drept X antall på den måten, derfor er de slemmere enn palestinerne! Så sier den andre naturligvis: «Men palestinerne drepte Y antall den og den dagen, det var slemt, det!» 

Og hva kommer ut av en sånn diskusjon? Ingen løsning er i sikte, hvertfall, men de to som diskuterer får posisjonert seg og vist hvor flinke de er til å huske tall og datoer.

Det er ganske vanlig i norske nettdebatter å diskutere «muslimer» på omtrent samme måte. Det halalhippiene da gjør feil er å prøve å svare igjen med samme mynt, og det halalhippiene da sier er naturligvis: Nei, norske menn er slemmere, muslimske unggutter er fantastiske alle som én. Da blir jo andre, mer nøytrale norske menn sure. Det hjelper ikke at det ofte er norske menn på hver sin side i debatten om hvordan muslimer egentlig er. Tydeligvis føler de norske halalhippiene seg ikke rammet selv, de er vel så sikre på sin uangripelige snillhet. De forsvarer jo muslimer, så da må de jo være snille? Og de har ofte en godt betalt jobb som synser med høy status. De selv blir ikke rammet av kritikken mot norske menn.

En annen utløsende årsak til at jeg skriver dette er boka Et annet folk av Britt Karin Larsen fra 2001. I forsøket på å avlive mytene om at tatere er småkjeltringer, fyller hun istedenfor på med nye generaliseringer : De er sterke, kjappe, om seg, ærlige osv osv. Hun er dessuten unormalt opptatt av «blodet», og lurer veldig på om reiselysten hun har er fordi faren hennes kanskje var tater.

Jeg kan fortelle henne at jeg har hatt like mye reiselyst, men jeg er garantert ikke tater.

Den rette måten å svare på

Det fører ingen steder hen å ramse opp hvem som gjorde hva. Det hjelper heller ikke å «bytte gruppe» fordi du får sympati med den som blir hersa med. Er du innfødt, hvit, norsk vil du alltid være innfødt, hvit norsk. Hva så? Alle kommer fra en gruppe, alle har folk i «sin» gruppe som gjør dumme eller fæle ting. Å vise hvor snill og tolerant du er ved å ramse opp helter fra en annen gruppe gjør bare at folk fra din gruppe blir sure på deg. Du vil fortsatt ikke bli en del av den andre gruppa. Det er ikke sikkert at det er tryggere eller bedre på andre måter å være en del av den andre gruppa. Eventuelt er du så trygg i din høystatusjobb at det ikke faller deg inn at andre fra din etniske gruppe kan bli fornærma og ta det personlig når du rakker ned på hele gruppa hvite menn.

Det er fantastiske mennesker og håpløse mennesker i alle grupper, og mange er til og med både fantastiske på én måte og håpløse på en annen måte på en og samme tid.

Det gjelder også muslimske innvandrere til Norge. Og det er naturligvis dette vi må alltid må svare: Det er feil å si at en hel gruppe består av mennesker som er helt like, det er lite konstruktivt og det eneste som kommer ut av den måten å snakke på er konflikt.

Og her finner jeg tilfeldigvis et innlegg av Kenan Malik der han sier omtrent det samme som meg, men på en mye bedre måte:

Oversatt: Dagens multikulturalister argumenterer at for å sloss mot rasisme må en feire gruppe-identitet. Konsekvensen har blitt gjenfødelsen av raseidéer og at folk har blitt innesperret i sine kulturelle identiteter. Den franske filosofen Alain Finkielkraut sier at raseteoretikere og multirkulturalister er «uenige om credo men har samme syn på verden.»

http://rationalist.org.uk/articles/1809/mistaken-identity  «Today’s multiculturalists argue that to fight racism one must celebrate group identity. The consequence has been the resurrection of racial ideas and imprisonment of people within their cultural identities. Racial theorists and multiculturalists, the French philosopher Alain Finkielkraut observes, have “conflicting credos but the same vision of the world”.»

P.S. Bonus: Bokanmeldelse av Et annet folk av Britt Karin Larsen

Det er morsomt å lese direkterapport fra en svunnen tid, en tid da det å få seg sparkstøtting og slippe å gå var stort, da taterne overnatta på golvet hos bønder, da det fortsatt fantes klokker man kunne reparere. Mye om håndverk, som det er veldig synd at er i ferd med å dø.

Litt rotete disposisjon. Boka er egentlig masse episoder fra Alfreds liv, den gangen han narra fetteren sin, den gangen han traff en berømt trekkspiller og kom til å spørre om han skulle på konsert med seg selv osv. Litt sånn hulter og bulter, fra barndom og senere. Innmellom er det så forsøk på poetiske filosofiseringer.

Og der er det jeg faller av lasset. Det er innmari irriterende alt dette om blodet og spekuleringen om hvordan taterne er. Av og til kommer det små betraktninger om at andre mennesker også har reiselyst, eller hvordan kunne dette varme folket bli sure på henne? Men for det meste ser det ut til at hun tror på myten om at kulturelle fordommer vi har om noen er faktisk sanne og de gjelder også på individuelt plan. Og masse om hvordan hun ønsker å høre til, å være en del av stammen.

Å være en del av stammen er nok deilig, jeg skriver mer om det i innleggene om steinalderfolk (ikke ferdig), men det innebærer også store omkostninger med sterk sosial kontroll. Skal andre stille opp for deg, må du stille opp for dem.

Og på side 34 får vi et lite vink for hva som egentlig betyr noe for det vi kaller «integrering»:

Alfred sier:  – Men vi krøp aldri for noen! Det var en krig, det var oss mot dem, det var familien mot resten av verden, så var det rart at vi ble glade når vi traff våre egne på veien?

Og en annen historie: Alfred jobbet som blikkenslager, alle var fornøyd, men da noen på jobben fant ut at han var tater, fikk han problemer og slutta. Hele arbeidsplassen delte seg i to, for og mot Alfred. Til slutt fikk han beskjed om å komme tilbake, men da var det for seint. Han ville ikke.

Vanskelige forhold mellom menneskegrupper handler om identitet og hva vi tror om hverandre, ikke om kultur.

———————————————————————————————————————————————–

En ganske fin artikkel med oversikt over ulike sigøyner- og tatergrupper http://www.side3.no/article3454053.ece

Og her er et fint sitat av Terry Pratchett:

«Oh, Pump 19», said the woman. «He said it was government service.»

«We call him Mister Pump«, said Moist primly.

«Really? And do you get a wonderful warm charitable feeling when you do?»

Fra Going postal av Terry Pratchett. Pump 19 er en golem. Miss Adora Bell Dearheart synes det er hyklerisk å kalle dem for mister.

og bildet øverst er av Ron Woods, en av de mest bereiste av reisende-slekt. Neste bilde er av Åge Aleksandersen, også fra taterslekt. Bildet er fra Adresseavisa. Fins det forskere av taterslekt? Ja, sikkert, men jeg har ikke noe bilde av noen, dessverre. Men det nederste er et bilde av Inger Kvenodd som forteller om Romanislekter fra avisa Lågendalen http://www.ilaagendalen.no/index.php?side=1&sak=1210

Steinalderfolk II – Flere bøker

Jeg er veldig interessert i folk som lever på steinaldervis. Før trodde jo jeg også på det der med «det er deres kultur», ja, faktisk trodde jeg vel at de nærmest var helt annerledes i hodet enn oss andre. Etterhvert har jeg vel funnet ut at vi oftest har mer til felles enn det er som skiller oss. Likevel er det jo selvsagt slik at kulturen påvirker hva vi gjør og hva vi mener. Og folk som lever som jegere og sankere, som kanskje dyrker jorda litt, men helt uten okser eller maskiner, de lever kanskje litt likere slik de første menneskene levde? Ikke bare de første menneskene, men de neste og de neste… det er en forholdsvis kort tid vi har hatt trekkdyr og skriftspråk, for ikke å snakke om TV og data. Men jeg lurer jo på hvor mye antropologene egentlig overdriver forskjellene. Om man leser dagens aviser på nett fra f eks Ny Guinea er det hvertfall lett å forstå, de ser ikke ut til å være så forskjellige fra oss at vi ikke skjønner hva det handler om. Andre problemstillinger, men det ser ut til å ha mye med fattigdom å gjøre.

Bøker om steinalderen eller mennesker med steinalderteknologi

Ayla av Jean Auel

En veldig spennende bok som handler om kampen mellom Cro Magnon og neandertalerne er Ayla av Jean Auel. Om ikke annet får du en sterk følelse av hvordan jorden lå åpen framfor deg, du kunne gå i dagevis uten å se mennesker, alle mulige oppfinnelser lå foran oss, ikke engang alle plantene var kjent.
Dessverre er boka skjemmet av å tillegge neandertalerne de samme egenskapene som hvite rasister Sør-Afrika og USA tillegger de svarte;

mange planter hun omtaler fins bare i USA; neandertalerne var selvsagt hvite med rødt hår (de hadde jo bodd i Europa i 200.000 år), mens Cro Magnon sannsynligvis var svarte (de kom rett fra Afrika – mer om det senere);

det er svært lite sannsynlig at de ikke visste hvordan barn blir til;

selv om de generelt hadde kort levetid, kunne en frisk person som ikke fikk en infeksjon gjerne leve lenge;

at de ikke holdt samleie privat er også usannsynlig ettersom alle mennesker alle steder på jorda gjør det;

grunnen til at vi finner mest spor etter dem i huler er at det har blitt bedre bevart, ikke nødvendigvis at huler var de viktigste boligene (men det vet vi jo ikke, da)…

Jeg elsker drømmen å huske det forfedrene dine lære, især scenen med den magiske rota hvor de også ser inn i framtida…

Bare den første boka er godt skrevet, resten blir dårligere og dårligere. Temaet er veldig spennende, rart at ikke fler har skrevet om den perioden?

Noen universiteter bruker Ayla-bøkene som en slags omvendt test for arkeologistudentene. «Finn fem feil». http://www.forskning.no/artikler/2002/mai/1020429439.38

Ötzi

En mann som levde mye senere, men fortsatt i en periode med ganske primitiv teknologi, er han vi kaller Ötzi. Han levde omtrent samtidig med noen av de kjente faraoene, en kultur som for oss virker mye mer avansert enn Europa på den tiden. Det er utlyst en konkurranse for beste krimbok om Ötzi. Han ble jo drept. jeg venter i spenning. I mellomtida kan vi lese billedbøker om ham http://www.iceman.it/en/oetzi-books-films Her er også en bok om alt som skjedde rundt oppdagelsen av ham (på tysk) http://lesen.tibs.at/content/kinderjugend/andreas-venzke-ötzi-und-die-offenbarungen-einer-gletschermumie (Jeg har ikke lest noen av de bøkene)

Jungelbarnet av Sabine Kuegler

Forskere som blir spurt hvorfor steinalderen varte så lenge, sier «Det er et lykkelig liv».

En god bok om dagens steinalderfolk er Jungelbarnet av Sabine Kuegler. Sabine Kuegler bodde fra hun var sju til sytten sammen med folkegruppen Fayu i Papua Ny Guinea. Her er et intervju med henne på norsk http://www.abcnyheter.no/kultur/litteratur/060829/sabine-fra-jungelen

Det virker som om Sabine var et veldig aktivt barn. Hun skaffet seg bl a masse kjæledyr. Foreldrene hennes var misjonærer. De fikk lov til å bo der mot at de hadde sin egen mat. Ny Guinea er nok litt overbefolket, især dersom de skal leve som jegere og ikke dyrke jorden.  jeg tenker at det må ligge igjen et enormt søppelberg etter familien Kuegler, med mengder av bokser. De som bodde der fra før skapte jo nesten ikke søppel. Og så tenker jeg på det søppelberget vi lager her hjemme… Hun hadde nesten bare guttevenner, men det virker som om søsteren hennes klarte å skaffe seg jentevenner, selv om jentene blir jo holdt stramt på Ny Guinea.
Flere endringer skjedde mens de bodde der, noen endringer på grunn av ting som skjedde utenfor den lille stammen, og noen endringer som de selv startet. De eldre mennene bestemte at de skulle slutte å ta seg kone nr to slik at de yngre mennene sluttet å kidnappe koner fra nabofolkene. Det var nok lurt. Jared Diamond skriver flere kapitler om krig, og da er de ofte startet på grunn av kidnapping av koner eller husdyr.

Boka er fint egnet til høytlesing for barn, mange morsomme historier om papegøyer og krokodiller. Du får også et fint innblikk i hvordan det er å vokse opp i en liten isolert landsby uten strøm og underholdning utenfra, uten at det handler om slektskapssystemer eller andre kjedelige ting. Det er rett og slett et barns oppvekst og forskjellige ting som hun opplevde og hvordan hun husker det.

Sabine Kuegler har skrevet en bok til, men den handler om situasjonen i dag i Ny Guinea med avskoging og gruver som virkelig ødelegger naturen. Veldig trist og ikke egnet for barn. Hun savner Ny Guinea, men kan ikke bo der nå, bl a av politiske grunner. I neste innlegg har jeg endel linker til fine nettsider om og fra Ny Guinea.

Andre bøker fra Ny Guinea

En bok jeg gjerne vil lese, men ikke har lest: http://epress.anu.edu.au/sspng/mobile_devices/ch18.html Den første romanen utgitt som er skrevet av en fra PNG. Vincent Eri: The crocodile

Det er også laget en film om den første professoren fra Ny Guinea http://www.der.org/films/man-without-pigs.html, John Waiko, om hvordan han reiser tilbake til landsbyen og vil feire at han har blitt professor, men der får han problemer fordi han eier jo ingen griser, kjenner ikke ordentlig alle de sosiale reglene og har ikke gjennomgått initieringsseremoniene. Siden har John Waiko blitt anklaget for korrupsjon.

Det harmløse folket

Det harmløse folket om buskmenn i det sørlige Afrika av Elizabeth Marshall Thomas. Jared Diamond skriver imidlertid at det er en grunnleggende feil i boka at de er harmløse, riktignok har de vel tapt i kampen mot bantuene og havnet i de minst ressursrike områdene, men de sloss vitterlig hardt mot hverandre og det er ikke lenge siden de fortsatt drev med raid mot andre buskmannsgrupper. Han omtaler en antropolog som har regnet ut mordraten ved å samle informasjon om enkeltpersoner som har blitt drept. Det ble en veldig høy mordrate, mye høyere enn Chicago i USA.

Men det understreker hvor lett det er å dra slutninger om et helt folk ut fra bare litt kjennskap til noen derfra, ut fra bare et par år i området. Alt virker rene idyllen, og den utenfra vet ikke at året etter bryter det ut full krig.

Apropos: Jeg var en gang på en fest med mange burmesere. En inder som også var der klaget over hvor sure og kranglete nordmenn var «Hvorfor kan dere ikke være mer som burmesere?» Det hun ikke visste, som jeg visste, men ikke sa, var at det var så vidt de klarte å late som på den festen. En av dem hadde beskyldt en av de andre for å spionere for regimet (vanlig blant eksilfolk fra diktaturer, både spioneringen og beskyldningen). Den festen var siste gang de snakka sammen.

Uansett er boka vel verdt å lese. Jeg har lest den i norsk oversettelse. Den norske får du kanskje bare på antikvariat? Jeg ble veldig glad av å lese den, og drømte meg bort. Den er naturligvis preget av at den er skrevet i 1959, og dessverre er situasjonen ikke blitt bedre for dem. Nyere utgaver av boka er oppdatert med hvordan det går nå. Ikke like bra, så hvis du ikke vil bli deprimert foreslår jeg at du leser originalen.

I senere innlegg legger jeg ut linker til buskmennaktivister osv.

En afrikaner på Grønland

av Tété-Michel Kpomassie fra Togo. En togoleser jeg kjente fortalte at Tété Kpomassie senere ble en berømt person i Togo, aktiv mot regimet. Han visste imidlertid ikke at Kpomassie hadde vært på Grønland. Kpomassie ble faktisk nesten værende der for resten av livet, men han fant ut at han tross alt måtte tilbake. Han endte imidlertid opp med å bo i Frankrike.

Boka begynner med flere kapitler om hjemme i Togo, hvorfor han bestemmer seg for å reise og alle årene han bruker på å komme seg dit. Da han endelig kom seg til Grønland var han en lokal sensasjon som ble omtalt på radioen. Det er flott med en bok som for en gangs skyld ikke sammenligner en kultur med en vestlig kultur, men sammenligner inuitene med den gammeldagse slangekult-samfunnet han kommer fra. Han blir godt kjent med mange, opplever både fattigdom og folk som har det bedre stelt, diskuterer tabu og kulturendringer og deler av kulturen som kanskje mennene liker bedre enn kvinnene. En slik sammenligning gjør faktisk at den kulturen Tété Kpomassie kom fra virker kjent og fullt ut forståelig for oss. Egentlig er jo menneskene de samme, det gjelder bare om å forstå hva de mener når de sier noe.

Han var fortsatt en ung mann da han var der.

Her er et intervju med ham fra Aftenposten http://www.aftenposten.no/kultur/article787471.ece#.UkbZ3RzN75w

Nunamiut – blant Alaskas innlandseskimoer

Helge Ingstad er jo godt kjent i Norge. Han rakk akkurat å bo sammen med de siste innlandsinuiter i Alaska det siste året de reiste rundt som nomader.

Boka handler ganske mye om rent tekniske ting, hvordan de lager ting og slikt, og naturligvis om landskapet. Storslagent.

Noen av dem kunne litt engelsk, og Ingstad kunne litt grønlandsk, som ligner på deres språk. Selv om han gjennomgående kaller dem for «primitive» opplever jeg ikke at han er respektløs eller har en nedlatende holdning, slik f eks Elisabeth Marshall Thomas som har skrevet «det harmløse folket» blir beskylt for. Han tror at hvis han hadde bodd i et slikt område ville han også begynt å tro på ånder. Landskapet gjør at det virker som om alt er mulig. 

Livet deres virker helt vidunderlig. De virker også veldig friske. Men på slutten av boka forstår du godt hvorfor de velger å bosette seg fast et sted og legge den gamle levemåten bak seg. Begge levemåter har gode og dårlige sider, men overgangen kan nok være vanskelig.

Ingstad fikk et fjell oppkalt etter seg. En stor ære.

http://www.forskning.no/artikler/2006/september/1157440155.16

En video av Alaskas inuiter i dag http://vimeo.com/63703499

Anak fra langhuset

Jeg har også en fin barnebok som heter Anak fra langhuset av fra Borneo, av Chia Hearn Chek, illustrert av Kwan Shan Mei, utgitt på forlaget Hjulet i Danmark. Anak kommer fra folkegruppen Iban og en dag går han og faren ut i jungelen for å finne et kjæledyr til ham, Passer for barn fra tre-fire år. Det ser ikke ut til at de selger Anak fra Langhuset lenger, men antikvariater har jo alt mulig.

Steinalderfolk I : The world until yesterday

Jared Diamond er profesjonell fuglekikker og har tilbragt mange år på Ny Guinea med å klassifisere fugler der. På grunn av naturen med mange fjell og helt separate biotoper ser det ut som om fuglene der er like varierte som menneskene.

Denne boka handler om alle mulige mennesker med teknologi på steinaldernivå, og han sammenligner livene deres av og til med moderne amerikansk liv, som dessverre har blitt en slags mal vi alle retter oss etter, fordi vi nesten bare leser engelske bøker eller bøker oversatt fra engelsk.

Han deler inn mennesker i fire (ikke hans egen oppfinnelse): de som lever i små «band» og så oppetter til samfunn på mange hundretusen, der det er umulig å kjenne alle i ditt eget samfunn personlig. Som den mannen han er, skriver han veldig mye om krig og hvor voldelige også disse små samfunnene er, samfunnene der du aldri går ut av ditt eget område og kjenner alle ved navn. Men han skriver også interessant om eldreomsorg og barneoppdragelse: Viktige tema. Men han selv føler at han må forsvare det at han er interessert i barneoppdragelse: «– fordi barna er halvparten av menneskene i disse samfunnene. Fordi de kommer til å bli voksne.»

Sannsynligvis har han rett i mye av det han skriver. Jeg kommer til å henvise mer til ham i de neste innleggene jeg har planlagt om steinalderkulturer. Det kommer nok til å bli nokså rotete innlegg.

Som den kverulanten jeg er, kan jeg naturligvis ikke annet enn å være skeptisk. Ettersom jeg har blitt bedre kjent med flere innvandrere, kan jeg ikke annet enn å lure på hvor mye antropologene har lurt oss med hensyn til hvor forskjellige vi mennesker er. Men jeg ser jo det: En som er oppvokst helt isolert, som alltid går rundt i det samme området, ikke kan lese og ikke har radio og derved ikke får inn noen impulser fra verden rundt… : Ja, det blir litt annerledes.

Den viktigste innvendingen jeg alltid har mot slik litteratur er: Vi vet litt om hvordan de lever i dag. Men hvor mye kan vi ut fra det gjette oss til om tidligere tider? Mange antropologer virker alt for blåøyde synes jeg. Det er lett å se på den primitive teknologien og tenke at de heller ikke har forandret seg på andre områder.

Et eksempel er et høylandsområde på Ny Guinea der det er ganske kaldt, men folk gikk likevel inntil ganske nylig kledd omtrent som folk i lavlandet, dvs halvnakne med penisfutteral eller bastskjørt. Og de frøys. Vet vi egentlig hvor lenge disse menneskene har bodd der? Når ble egentlig Ny Guinea så tett befolket som det er nå? Er det ikke sannsynlig at de ville ha funnet på en måte å lage varme klær på om de hadde bodd der lenge?

Jeg lurer på

Jared Diamond skriver noe slikt som «dessverre har vi noen ganger kunnskap bare fra oppdagelsesreisende eller koloniherrer og har ikke alltid fått samlet inn materiale fra profesjonelle antroploger som er mer systematiske». Jeg har lest en god del antropologiske artikler som er fullstendig ulogiske hvor antropologen helt klart ikke har greid å bli ordentlig kjent med innfødte. Et kjent eksempel er vel Margaret Mead som i praksis ble lurt til å tro at de tre samfunnene var så innmari ulike.

Jared Diamond selv er utrolig rask til å lære seg nye språk, virker det som. Riktignok har jeg jo møtt mennesker som har lært seg norsk på rekordtid, men…

Jared Diamond beskriver hvordan i et lite område på en av øyene ved Ny Guinea finner seg gladelig i å bli kvalt av sine sønner. Det er beskrevet at noen sønner egentlig ikke ønsket å drepe mora si, men hun insisterte. Dette er visstnok en skikk som tok slutt i 1957. Så man kan jo lure på hvor godt grunnlag vi egentlig har for å si at disse enkene gjerne ville bli drept. Om én antropolog eller tilreisende én gang har sett det skje, betyr jo ikke det at det var på den måten det skjedde alltid.

Men at eldreomsorg ikke alltid har betydd omsorg det er nok sikkert, og har naturligvis også mye å gjøre med hvorvidt samfunnet klarer den byrden det er å ta vare på dem. F eks for nomader uten dyr er det jo ikke helt greit å bære med seg en gamling.

Han skriver om økonomisk differensiering: Å ha åkere i mange ulike jordsmonn et stykke fra hverandre, for å være sikker på at det aldri blir et uår som blir så ille at du ikke får noe grøde i det hele tatt. Det er sikkert sant, og interessant hvordan det kan ta litt tid for folk utenfra å tolke hvorfor den lokale bonden gjør noe så tilsynelatende dumt som å tilbringe halve dagen med å gå fra den ene åkeren til den andre. Men så skriver han at de norrøne bosetterne på Grønland sikkert døde fordi de nettopp ikke gjorde det, men satset alt på ett kort. Det er vel en av teoriene om hvorfor de døde ut, men vi vet det jo ikke. 

Amming og prevensjon og sex og ekteskap

Fortsatt er det visst endel som tror at hvis du fullammer kan du ikke bli gravid. Buskmennene som fullammer, holder hele tida ungen tett inntil slik at den sutter litt gjennomsnittlig fire ganger i timen. Jared Diamond skriver at vestlige og japanske kvinner som fullammer bestemmer selv når ungen skal spise og ønsker å sove hele natta osv. OK. Det er ikke min erfaring, men det er altså kaldt her. Vi kan ikke gå med nakne pupper. Selv om sommeren er det for kaldt og faren for brystbetennelse er veldig stor. Men det ser nå ut for meg som om de fleste mødre lar ungene få puppen ved det første lille klynk. Å amme etter klokka fungerer ikke, det har vi jo lært av Gro Nylander.

Et annet sted, husker ikke hvor, har jeg lest at blant buskmenn er det stor skam dersom mor blir gravid igjen før det første barnet kan gå bra nok til å følge med selv når de bytter leir. Dvs det er sannsynligvis ikke bare ammingas hormonendringer som gjør at de ikke blir gravide, men de er også forsiktige.

Jared Diamond skriver at en forskjell fra oss andre er at foreldrene i småsamfunn har sex og de bare regner med at barna skal lukke øynene. Det stemmer nok blant inuiter, hvor det er lyst døgnet rundt i sommerhalvåret. Men i de fleste tropiske strøk når man ikke har elektrisitet blir det jo ganske mørkt om natta. Fullt mulig å ha usynlig sex, og det er vel også mulig å være helt stille. Tété-Michel Kpomassie skriver om hvor pinlig han syntes det var på Grønland at barna hadde sett foreldrene ha samleie og hermet etter dem eller gjorde narr. Men der er det jo umulig å ha samleie ute i kulda. Jeg har fått det for meg at det i nomadiske samfunn i Midt-Østen er vanlig å gjemme seg bort om dagen, bak en klippe kanskje, og ha samleie stående. Vet ikke om det stemmer naturligvis, og der er det jo mørkt om natta.

Jeg har også lest en beskrivelse fra Ny Guinea fra et av områdene der mennene bor i mannshytter og kvinnene og barna bor for seg. Hvor festlig det er for naboen som skal passe treåringen å høre mor forsøke å forklare hvorfor treåringen ikke kan være med i hagen i dag, uten å forklare akkurat hvorfor.

Jared Diamond gjenforteller en historie om en fødsel fra en annen antropolog, om en kvinne som fødte et stykke unna resten av gruppa. Der var det et ideal å føde alene uten å skrike. Det var setefødsel, og hun døde, uten at de andre løftet en finger. Dette var sjokkerende for antropologen. Det jeg lurer på er: Hva kunne de egentlig ha gjort for henne? Ville det ha gjort noen forskjell om de stilte opp? Er det å tilsynelatende akseptere skjebnen og ikke bry seg et slags forsvar mot nettopp det at de uansett faktisk ikke kunne ha hjulpet henne?

Han skriver nesten ingenting om ekteskap. Det er jo kjempeviktig. Noen steder har det vært slik at de eldre mennene har eid ressursene og vært de eneste som har hatt råd til å gifte seg. De unge kvinnene har måttet gifte seg straks etter første menstruasjon. Forferdelig. I disse samfunnene er også kvinnemishandling vanligere enn her, tror jeg. Er det noen sammenheng her?

En jeg kjente litt fra Belize mente at grunnen til at disse primitive samfunnen fortsatt er primitive (han selv var halvt fra et slikt samfunn), var nettopp at de var konservative og autoritære. Endel av disse steinaldersamfunnene i dag virker veldig mannsjåvinistiske på oss. Kan det være slik at det er grunnen til at de fortsatt lever som de gjør, heller enn å være bevis på at det var slik også våre forfedre levde i forna tider?

———————————————————————————————

Det øverste bildet er fra http://www.surfbirds.com/mb/trips/png-gw-1003.html

Det nederste fra http://blog.nature.org/conservancy/2013/06/13/teaching-children-about-the-birds-and-the-snakes-a-mammalogist-goes-to-papua-new-guinea/

Og nå har boka blitt anmeldt på forsning.no på norsk: http://www.forskning.no/artikler/2013/oktober/368468

Klisjéer i fantasybøker

Jeg har jo ikke så mye penger, så det er sjelden jeg kjøper bøker, og jeg blir nokså avhengig av biblioteket. Jeg har lyst til å lese fantasy fra andre verdensdeler. Jeg er lei av fantasybøker fra USA og England. Veldig mange engelsktalende kan leve av å være forfattere, fordi så mange i verden leser engelsk. Heldige dem, men det gjør bokverdenen litt kjedeligere.

Nå leser jeg en serie av Karen Miller som heter The Godspeakers Trilogy.

Kristen hovedidé

Som i mange andre fantasybøker er hovedkonflikten en slags det gode mot det det onde. Gud mot djevelen. Varianten i denne boka er at det er flere guder, og den ene guden ønsker bare å drepe alt og at folk skal ofre blod. Hva er nå vitsen med det? Hvorfor i alle verden får slike guder/ledere støttespillere? For eksempel i Robert Jordans serie Tidshjulet  virket det helt poengløst å være mørkefrende.

Det var veldig forfriskende å lese Brandon Sandersons bøker, hvor hovedkonflikten riktignok ligner, hvertfall i begynnelsen, men etterhvert finner vi ut at det er noe helt annet. Men hvis dere leser litt om mormonerne finner dere ut at han til gjengjeld skriver bøker som er som tatt rett ut av mormonernes idéer om verden.

Folkeslag som i virkeligheten

Også i The Godspeakers Trilogy har du folk som ligner veldig på det forfatteren tenker om kinesere, eller tyskere, eller andre folkeslag, og fordommene hennes om de forskjellige menneskene er heller ikke skjult.

I The Godspeaker Trilogy er de vanlige menneskene hvite, mens den slemme kulturen er svarte mennesker, bortsett fra en og annen som forstår at det er feil.

Engelsk middelalderkultur

Det vanlig er en slags engelsk middelalderkultur slik folk tenker seg det i dag. De har adelige og vanlige, hester og esler, tiggere og prostituerte, lojale tjenere.

Det rareste for meg som norsk er jo når personene snakker på måter som vi virkelig ikke gjør i Norge, men som jeg vet er typisk engelsk, som det der med å si navnet til de du snakker med hele tiden. Eller denne voldsomme vekten på lederne og den voldsomme respekten for lederne og hva du kan og ikke kan si til dem. Eller, igjen fra Tidshjulet til Robert Jordan, den der merkelige gesten hvor de slår med pekefingeren på siden av nesa og det betyr «Jeg vet noe». Alle folkeslagene til Robert Jordan gjorde det. Jeg har aldri sett den gesten i virkeligheten, tror jeg.

Og de spiser nesten bare brød, ost og egg, av og til fester hvor hele dyr blir grillet. Drikker te og vin. Kvass å drikke, ris og suppe til frokost eller andre skikker er fraværende.

Magien er mest for krig og helse

I The Godspeaker Trilogy er det bare litt magi, men heller ikke her er det noe matnyttig magi. Vanligvis brukes magi i fantasybøkene til å helbrede og å slåss. Det eneste unntaket jeg kan tenke på er bøkene om de greske gudene og halvgudene av Rick Riordan (Percy Jackson-serien). Hovedpersonene er jo tatt rett ut av gresk mytologi, og på den tiden skjønte folk hva som var viktig, så de har en gud som guden for fruktbarhet og  matdyrking. I Harry Potter-bøkene har de til og med en futt som vaktmester, stakkars, når magi jo ville gå så mye raskere. Han får jo hjelp av husnissene, men det er flere ganger det er beskrevet hvordan stakkars Nask må gjøre ting uten magi, som å pusse troféer eller tørke opp. I Harry Potters verden er det å dyrke mat til og med ett av de tre unntakene fra magiens grunnregler. Jeg vet ikke helt hvor de får maten sin fra, de må jo ha en god del kontakt med gomper for å kjøpe mat?

Et unntak til er serien Gone av Michael Grant, hvor en av personene utvikler evne til å få fart på grønnsaksdyrkinga. En skummel dystopi. Gone ligner overhodet ikke på vanlige fantasybøker, men til gjengjeld ligner hovedidéen veldig mye på Michale Grants andre bøker. Dette er hverken middelalderen eller konger. Anbefales for alle som liker å lese om magi!

Den rettmessige arvingen er veldig klok

Demokrati som vi kjenner det er alltid fraværende i fantasybøkene. Ofte er det en kamp mellom ulike folk om å komme på toppen, og da er alltid den rettmessige arvingen veldig snill og klok, og vil bare bli konge fordi de andre kandidatene er så fæle.

Dette er jo ikke akkurat slik vi kjenner det fra virkeligheten. Vet ikke hvorfor dette med konger og prinsesser er så viktig?

Av og til er det noe som ligner litt på politisk analyse i fantasybøker, f eks er det endel despoter som undertrykker befolkningen, men de er alltid slemme. Vi har aldri despoten som tror han gjør det beste for sitt folk, vi har aldri en konflikt mellom to folk om hvem som skal bruke vannet eller dyrke den beste jorden, som i Somalia f eks. I virkeligheten er det ikke snille og slemme, men faktiske interessemotsetninger. Selvsagt: Hvis palestinerne bor i de gamle olivenlundene sine, kan ikke israelerne bo der. Og nå som verden er så overbefolket, hvor skal de da bo?

Slaveri er fryktelig, men tjenerskap er greit

Dette er vel nokså moderne tanker. Vi drømmer oss bort til gamle dager, da «vi» hadde lojale tjenere. Vi drømmer selvsagt ikke om å være tjenere, å måtte bo i et lite kott i andres hjem og ikke ha mulighet til å skaffe våre egne barn. Hvor frie tjenere er kommer jo veldig an på hvilke andre muligheter som fins til å opprettholde livet.

Tjenerne i disse bøkene er alltid lojale. JK Rawlins har tatt den helt ut i Harry Potter-serien, med husnissene sine som en slags parodi på den dumme, lojale og arbeidsomme tjeneren.

Kvinnelige hovedpersoner er alltid guttejenter

Dette gjelder i og for seg for mange bøker, ikke bare fantasy: Kvinnelige hovedpersoner er alltid annerledes enn de andre, kjedelige kvinnene, som bare er tomme i hodet og opptatt av klær og barna sine. De kvinnene vi beundrer er som de mennene vi beundrer: De er modige, de liker voldsomme leker, de klatrer høyt og rir fort og slåss som en mann. Slik er også The Godspeakers Trilogy.

Harry Potter-bøkene har vidunderlige unntak fra dette, med heltinnen Hermine som er typisk lesehest og klart nervøs, slett ingen guttejente, men stiller opp på farlige ting selv om hun er livredd. Også de andre kvinnene er ekte mennesker: Lulla som er mest opptatt av svinnsmygere og krøllhornede snørkjuker, Lavendel som kniser masse, men er en tøffing når det gjelder osv. For ikke å snakke om lærerne, med professor Rummelfiold som den beste parodien på alternative damer. Hermine er nervøs for ikke å klare seg i verden hvis hun ikke kan forstå alt, noe jeg kjenner godt igjen 🙂

Mannlige konflikter

Selv hovedkonflikten går nesten alltid på det som er menns konflikt, hva som skjer i den store verden. Kampen kvinner har på hjemmebane: Sykt barn de må få friskt, en mann som viser seg å være mindre vidunderlig enn de trodde osv er visst kjedelig.

Hvorfor leser jeg det likevel?

I mange år gadd jeg ikke lese fantasybøker, nettopp på grunn av klisjéene, men også kvinnesynet hos de mannlige forfatterne. Nå er det sjelden menn ikke har med en eneste kvinne, og sjeldnere vi ser slikt som hos Douglas Adams Haikerens guide til universet (Science fiction, ikke fantasy), hvor det er med en kvinne som har hovedfag i fysikk, men hennes eneste funksjon er å være love-interest og hun sier vel ikke mer enn én eller to setninger i hele serien. Det er til og med en scene hvor hun er med, men så glemmer tydeligvis forfatteren at hun var der, så alle går hver til sitt, og hvor hun blir av er det ingen som vet.

Så kom Harry Potter som jeg leste høyt, og da begynte jeg å lese fantasy igjen. Jeg liker å drømme meg bort med magi. Jeg liker en godt fortalt historie, og hater psykobabbel. Krim er ofte så voldelig og dessuten irriterende uvirkelig, samtidig når det blir for nær virkeligheten, som sør-afrikansk krim, da får jeg mareritt. Dessuten leser jeg fort og mye, fint å lese litt forskjellig.

Hvis jeg hadde hatt penger ville jeg kjøpt noen av disse bøkene:

http://www.tor.com/blogs/2012/08/some-thoughts-on-anthropological-science-fiction-as-a-sub-genre

http://ask.metafilter.com/216856/Its-fantasy-it-shouldnt-be-so-limited

http://chickenspaghetti.typepad.com/chicken_spaghetti/2007/11/i-asked-for-sug.html

Bildet  er fra http://1.bp.blogspot.com/

Diskusjon og bokanmeldelse: Bokhandleren på Grønland

Bokhandleren på Grønland. Meningers mot mellom to kulturer. Ført i pennen av Liv Hilde Boe. Utgitt 2012

En liten anmeldelse først:

Boka handler om Muhammed Anwar Soofis liv og tanker. Han er omtrent på alder med Aslam Ahsan, hvis bok jeg har omtalt her. Det er veldig interessant å se på de to bøkene sammen og sammenligne deres liv og meninger. Aslam Ahsan er oppvokst på landet, i en høy kaste, mens Soofi er oppvokst i en by, i en pottemakerkaste. Så han kommer ikke fra en «skitten» kaste, men likevel er han en «kammi», dvs en lavere kaste. Selv om han har høy utdannelse er han altså ikke helt bra nok etter mange jordeieres mening. Boka er fin. Han har et mer skrått blikk på Pakistan, og er opptatt av sitt startland. Han forteller helt ærlig om ting han gjort som han ikke er så sikker lenger på at var lurt. Fordi han også ble diskriminert i Pakistan, har han et litt annet syn på diskriminering enn høy-kastepakistanerne, som ikke alltid helt legger merke til hva som skjer med folk fra lav kaste i deres startland, tror jeg.

Om rasisme

side 246: «I en tidlig fase var jeg imponert over det norske synet på rasisme og diskriminering, selv om jeg ikke alltid var enig i tolkningen av hva som kunne karakteriseres som diskriminering. Jeg husker jeg sa at når en nordmann trenger en arbeider, vil han først prioritere en nordmann som han kjenner og kan stole på. Hvis han ikke finner en, kommer vi i betraktning. Det er ikke diskriminering, det er slik alle gjør det. Diskriminering er etter min mening når jeg klarer meg i en stilling, men blir skjøvet bort til fordel for en annen, som er mindre kvalifisert. Diskriminering er vanskelig å oppdage, for man er aldri klar over hvilke tanker som ligger bak. Derfor burde vi ikke gå inn på diskrimineringsdiskusjonen.

Jeg mente at vi burde være villige til å ta jobber som var dårligere enn dem vi var kvalifisert for, og det burde gjelde for alle minoriteter. Jeg syntes vi burde være fornøyd med det vi fikk i første omgang. Folk skulle lære seg å være tålmodige og gå inn i systemet uten å klage og uten å lage problemer, men utvikle seg innenfor de rammene som var åpnet for dem. Jeg mener likevel at pakistanere ble utnyttet på fabrikker og andre arbeidsplasser de første årene. Sjefene ville at vi skulle jobbe, og vi jobbet når ingen andre ville jobbe. Mange hadde et umenneskelig arbeidspress. Men da arbeidsmarkedet ble strammere, ble det prioritert og da var det vanskelig for innvandrerne å få jobb.»

Kvotering og nepotisme

Nå synes sikkert mange at jeg er en apologet, som unnskylder «mine egnes» rasisme, mens jeg klager over «andres» rasisme.

Jeg er imidlertid ikke enig med Soofi. Jeg er enig i beskrivelsen og i at «det er naturlig», men jeg mener det absolutt bør settes inn tiltak mot en slik ansettelsespolitikk, både i det private og det offentlige. Ikke forbud, men kunnskap om seg selv hos de som ansetter. Kunnskap om nepotisme, kunnskap om hva variasjon på arbeidsplassen kan tilføre.

En gang hadde jeg et vikariat som sekretær i byråkratiet. Det var mange jurister der. En dag var det en som skulle slutte. Han hadde møtt en kamerat fra skolen som jobbet i justisdepartementet og det var en ledig jobb der med høyere status og lønn. Riktignok var søknadsfristen utløpt for en stund siden, men siden de var kamerater…

Jeg sa til ham at det var urettferdig. «Er det ikke bedre at en han kjenner som han vet er flink får jobben enn en tilfeldig fyr?» Kanskje han har lært hva nepotisme betyr nå. La oss håpe det, i tilfelle han fortsatt har en jobb hvor han kan påvirke Norge. Kommer alle i justisdepartementet fra hans nabolag?

I Norge har vi nå en lov slik at nå også noen kvinner har blitt styregrossister. Denne loven ble innført for at ikke menn bare skulle ansette kompiser og kopier av seg selv. Det ser imidlertid ikke ut til at det har begynt å bli ansatt så mange med annen bakgrunn, foreløpig er det mest kvinner som ligner ganske mye på styre-mennene. Men de er nå uansett litt annerledes bare i kraft av sitt kjønn, som jo gir andre hormoner, andre mennesker å identifisere seg med, andre opplevelser.

Avisene i Norge maser stadig om hvor viktige de er for samfunnet og hvordan de er en motmakt til politikere, domstol og næringsliv. Imidlertid har de fleste journalistene ganske priviligert bakgrunn, og jo høyere status jobben deres har, jo mer priviligert bakgrunn har de, og jo mer sannsynlig er det at også foreldrene deres var journalister. Det merkes ofte på artikler i de større avisene at journalisten f eks ikke kjenner noe særlig til arbeidsforhold som renholdsbetjent eller hjelpepleier. Sannsynligvis er det få i avisene som i det hele tatt har venner i slike jobber. Da blir det ingen som stopper dem når de intervjuer en sosiologiprofessor som sier det skal bli status å ha en jobb hvor du ikke er på nett. Tror han virkelig at internett er en viktig del av en hjemmehjelps jobbhverdag?

Avisene har nå oppfattet at de må ha minst én eller to journalister med innvandrerbakgrunn, helst pakistansk. Men de har ennå ikke forstått mangfold handler om mye mer enn den ene: Det handler også om hvilke venner journalistene tilsammen har, alder, kjønn, og ikke minst klasse, oppvekstområde og utdannelse. Nå har endelig journalistene begynt å forstå at de må ha litt vitenskapsjournalisme, hvem som helst kan ikke skrive om det. Men fortsatt ser jeg en fullstendig mangel på oppfølgingsspørsmål når forskere blir intervjuet og ofte nokså overdrevne overskrifter. Det er heller sjelden vi finner en kritisk gjennomgang av hvordan store institusjoner i Norge fungerer.

Sosial dumping og diskriminering

Soofi skriver i sitatet over at han synes at innvandrere skal finne seg i litt dårligere betingelser. Det har i praksis skjedd. Slik har vi i dag i noen jobber nærmest fått et delt jobbmarked: Noen jobber er for innvandrere, især nyankomne, og andre jobber er for etnisk norske.

Dette skillet er kanskje litt av forklaringen på økte klasseskiller i Norge i dag sammenlignet med for 20 år siden?

Blir vi vant til at alle som jobber med ditt eller datt ser akkurat sånn ut, blir det enda vanskeligere for en som ser annerledes ut å få seg en slik jobb.

Da Pakistan ble selvstendig

Soofi skriver om hvordan hinduene i nabohuset ble nødt til å flykte. (Det er litt rart at han er så sikker på at ingen muslimer gjorde noe galt. Har han virkelig oversikt over hva hver og en muslim gjorde? De var jo ganske mange millioner også dengang.)

Før de flyktet ble han noen ganger løftet opp til vinduet slik at hinduene kunne klappe litt på ham, som da var liten og søt. De besøkte aldri hverandre, og å gifte seg med hverandre var nok helt utelukket. I hans familie giftet de seg innenfor kasten, helst også med noen i fjern slekt, men også med slekt så nær som en fetter. Slik at selv om de bodde ved siden av hverandre var det nokså begrenset hvor mye kontakt de hadde. Det var en klar «dem og oss» selv for ham som var et barn. I andre boligområder var det mer delt.

Jeg tror at slike kaster og grupperinger innad i et land kan oppstå hvor som helst og når som helst. Verst er det hvis religionen underbygger skillene. Jeg håper og ønsker at det er mulig å unngå det med en bevisst politikk fra oven. Jeg tror at for at flest mulig i landet skal ha det bra, må slike skiller oppheves og det må oppmuntres til at menneskene skal blande seg på alle måter. For å unngå opptøyer som i Stockholm nå eller kriger som på Balkan må slike skiller alltid søkes å viskes ut. Jeg har skrevet endel forslag til praktisk politikk i Norge i dag for å viske ut slike skiller mellom innvandrere og etnisk norske her.

Giftermål mellom folk fra ulike grupper

Som mange fra Pakistan synes han den norske seksualmoralen er forkastelig, og sex før ekteskapet er syndig. Han synes at skilsmisseprosenten er altfor høy i Norge og tror at dette er noe som vil skje fordi vi har kjærlighetsekteskap istedenfor arrangerte ekteskap. Han mener like barn leker best, og mener at  de som er «like» med hans egne barn er andre fra samme kaste/fjern slekt selv om de er oppvokst i Pakistan. Riktignok har jo hans barn også gått på skole i Pakistan, men samtidig mener han at Norge er deres land (også da de kunne dårlig norsk). Han sier også at etter deres skikk skal kvinnen flytte til mannen, men hans datters mann har likevel flyttet hit. Her er det noen ulogiskheter som jeg har hørt fra mange andre pakistanere.

Jeg er litt i tvil om statistikken som forteller om antall skilsmisser i arrangerte ekteskap. Soofi kan f eks fortelle fra sitt eget familieliv om farmor nr to, farfarens annen kone, som i praksis tvang farmor nr én til å flytte ut.

Jeg er overbevist om at kjærlighetsekteskap er det riktige ikke bare for den enkelte, men også for samfunnet. Kanskje jeg skriver et innlegg om biologiske forhold som gjør at kvinner bør velge mann for å få friske barn. Når alle du treffer er en mulig partner og du vet at du er nødt til å finne deg en partner innen noen få år: Da vil du treffe masse mennesker i håp om å finne den rette. Du må anstrenge deg for å være tiltrekkende. Du må være nysgjerrig på alle slags mennesker og lære deg å tolke hvordan de er. Du må være mer åpen. Du må bli kjent med flere av motsatt kjønn.

Det vil rett og slett bli et litt mer åpent samfunn hvor litt flere mennesker kjenner folk fra ulike områder.

Deretter er det jo ingenting i veien for å bli kjent med familien hans før du binder deg til masten. Det beste er jo absolutt om svigers kommer overens og om dere har sammenfallende syn på vanskelige saker.

Ghettoer i Norge?

Kapitteloverskrift: «Vi var uforberedt på Norge, men Norge var enda mer uforberedt på oss»

Side 252: «For å unngå å lage gettoer må man ha en strategi«

Han synes ikke Norge har noen videre god strategi. Han er heller ikke så fornøyd med innvandrerne som er representert i de ulike partiene. Han mener at når en innvandrer bytter parti er det bare for karrierens skyld og at mange ikke har noen planer eller visjoner, bare maktkåthet.

Jeg håper de ikke er så ille som han beskriver dem.

For tiden er det masse artikler i avisene om området Tøyen/Grønland, så jeg håper på en liten satsing der. Kanskje fjerne noen institusjoner for narkomane? Kanskje få til en litt bedre rusbehandling, i praksis en dyr nedprioritering. Jeg har skrevet om min drøm for et behandlingssenter her.

Groruddalsatsingen har visstnok vært nokså vellykket, men det trengs sikkert mer. En ting jeg håper på er at et eller annet departement eller annen institusjon hvor det kreves høy utdannelse blir lagt til Holmlia eller Romsås. Først da vil også folk med høy utdannelse faktisk bo der og vi kan kanskje få et ekte blandet nabolag.

Jeg håper også på boligskatt som går kun på boligens størrelse, slik at det kanskje blir frigjort flere store boliger hvor det bor få personer.

——————————–

Journalister i de landsdekkende avisene har priviligert bakgrunn og foreldre som er også er journalister. http://www.uib.no/infomedia/nyheter/2013/04/presses-ut-av-pressen

Boka er også omtalt her:  http://www.utrop.no/a/23962

Bildet av Soofi da han var 70 år fra http://14augustkomiteen.no/?p=1758

Den ene bra boka

Endel forfattere har én bok som føles mye sterkere enn andre bøker. Ofte er det den første boka. Kanskje det var det de ville si, derfor de ble forfatter?

V.S.Naipaul: Et hus for Mr Biswas

Naipaul har skrevet mange bra bøker, bl a liker jeg reiseskildringene hans veldig godt. Selv om han er litt negativ. De første bøkene han skrev er en slags festlig karibisk ryktehistorier. Han har selv sagt at det var først med Mr Biswas at han følte at han fant sin stemme. De tre første bøkene er som om de er skrevet av en helt annen person. Den handler mye om å være bortkommen og sjenert og hvordan ting kan gå galt helt uten din skyld. Den er veldig sterk og du kan risikere å bli smittet av den nokså deprimerende historien.

Doris Lessing: Det synger i gresset

Lessing har jo skrevet mange bra bøker. Som med Naipauls bøker liker jeg reiseskildringene hennes veldig godt. Hun ser mer enn andre, hun kjenner mange slags mennesker og har levd flere liv. Likevel, det er noe spesielt med Det synger i gresset. Den minner om Mr Biswas i det at alt virker helt håpløst. Vi lærer om en helt spesiell epoke i historien, apartheidregimet, og at det kanskje ikke var så storartet for alle hvite heller. Det er den første boka hun fikk utgitt.

Isabel Allende: Åndenes hus

En slektskrønike i en magisk realistisk virkelighet – om familier, politikk og skam og klassesamfunn. De andre bøkene jeg har lest av henne synes jeg er tamme i forhold.

Salman Rushdie: Midnattsbarn  

Salman Rushdie har skrevet endel bøker som er altfor ordrike, hvor det virker som om enten det politiske eller det å vise hvor mange festlige ordspill han kan lage er viktigere enn det å fortelle en historie. Midnattsbarn er den beste fortellingen jeg har lest om Indias uavhengighet. Det at den er magisk realistisk gjør den bare enda flottere. Selv om den er nokså kort når man tenker på alt den spenner over, føler du ikke at du bare leser en forkortet versjon av det som skjedde, men en fullverdig fortelling. Den har vært pensum på mange indiske skoler, men på grunn av boka sataniske vers av samme forfatter har alle bøkene hans dessverre kommet litt i unåde.

Mika Waltari: Sinuhe Egypteren

Waltari har også skrevet mange bøker, de ligner på Sinuhe Egypteren, men det er liksom noe som mangler. Men Sinuhe Egypteren er kjempefin. Les den og nyt! Fra faraoenes Egypt.

Keri Hulme: Margfolket 

En vakker bok, den eneste romanen hun har skrevet. De første sidene går litt trått, men du kommer ikke langt inn i historien før du blir sterkt grepet av menneskene. Ikke masse overflødig psykologisering, men du føler virkelig med disse folka. En bok du blir sugd inn i og som har mye å fortelle.

Bilder:

Fra filmen fra 1962 over boka «det synger i gresset»

http://ellenandjim.wordpress.com/2012/10/10/doris-lessings-the-grass-is-singing/

Fra filmen «Midnigt children»

Fra den italienske filmen «Sinuhe Egypteren»

Nordisk krim

Det var så anstrengende å skrive det om magnesium, så før jeg gyver løs på innlegg en og to (om magnesium og piller og hvordan man best skal få i seg magnesium), trenger jeg å skrive et litt enkelt innlegg. Kanskje det er noen som er interessert i det også?

Dette er naturligvis en høyst selektiv gjennomgang. Jeg fant ut at jeg kan litt lite om nabolandene, og hva er vel hyggeligere enn å lære seg om landene i godstolen med en god krim?

Svenske bøker

Jens Lapidus

Han er advokat og har klart å faktisk bli kjent med endel ekte kriminelle, virker det som. Han har skrevet en trilogi om snabba cash, hvor vi følger folk fra de forskjelligste miljø: Overklasseguttene, innvandrerguttene med uutdanna foreldre, han som har vært i Afghanistan og blitt helt ødelagt osv. Endelig bøker som virker virkelighetsnære og dessuten er de spennende, du blir veldig interessert i hvordan det går med disse menneskene og ergrer deg naturligvis når de gjør noe dumt.

Kjempeinteressant hvordan gutta tenker og hvor mye de anstrenger seg for å få tak i disse raske pengene. For noen får det resultater, for andre ikke. Morsomt også med hvordan de ser på Medel-Svensson og hvor like de er, uansett miljø: Å vise seg med dyre klær og biler er det viktige. For meg et helt dustete mål med livet 🙂

Leif GW Eriksson

Disse er også en klasse over de fleste andre krimbøker. Det beste med disse bøkene er beskrivelsen av politiet og deres interne liv. Det er langt fra den klassiske Agatha Christies mordergåte, hvor spørsmålet er hvem i det lukkede rommet som er morderen, her er det en vanlig jakt hvor politiet samler spor og leter opp mistenkte. Især likte jeg den som handlet om Palmemordet. Veldig overraskende hvem morderen viste seg å være!

Men i noen av bøkene prøver han seg litt med å diskutere om dødsstraff/ta loven i egne hender er greit f eks. Jeg synes ikke han får fram særlig mange argumenter. Det blir mest for/mot/slik er det bare. Også litt kjedelig når Bäckström tar for mye plass. Alt for usympatisk til at jeg liker å lese om ham, og det blir litt gjentagelser.

Liza Marklund

Likte best de første bøkene hennes. Det virker som om hun har mindre på hjertet etterhvert, det går kanskje mer på rutinen? Deilig at hun er en skarp observatør av hvordan mennesker oppfører seg, inkludert hvordan menn behandler kvinner, selv om også hennes bøker kan bli litt vel mye om privatlivet til hovedpersonen.

Stieg Larsson

Bøkene hans har blitt skrytt opp i skyene og dessuten blitt kalt feministiske. Jeg synes de er spennende, men rent bortsett fra at de handler om å drepe og mishandle kvinner kan jeg ikke at de er spesielt feministiske. Det er selvsagt at det er skrekkelig å mishandle folk, om de er menn eller kvinner. For de fleste av oss er det helt andre ting som er viktige. Og hva er det der med at autister eller aspergere alltid skal være så utrolig smarte? Menneskene hans er ikke bare «larger than life», men de er det på en irriterende måte. En feministisk bok hvor den middelaldrende mannlige hovedpersonen får en ung kvinnelig elsker? Og selve hovedforbrytelsen er så fæl at alle alminellige mannssjåvinister (dem er det jo flest av) , kan slå seg på brystet og si «Jeg er hvertfall ikke mannssjåvinist».  Hvor alle de små problemene kvinner opplever hver dag, som å bli usynliggjort, er helt ikke-eksisterende og kvinnene er ekstremt tøffe på en ganske mannlig måte.  Tja…

Åsa Lantz

Husker jeg likte den første boka hennes, og den var spennende, men det var liksom litt som om jeg hadde lest den før. Intelligent bok, fine menneskeskildringer, men når ikke helt opp.

Åsa Larsson

Hennes bøker er nærmere den klassiske krimen, og i kvalitet nærmere de norske (dvs litt dårligere enn ovennevnte synes jeg). Det er morsomt med miljøet i Nord-Sverige, og gåten er alltid spennende og du kan ikke annet enn å lese ferdig.

Henning Mankell

Wallander-bøkene er jo nå ganske kjent. Klassisk krim med den enslige, deprimerte politietterforskeren i hovedrollen. Jeg blir litt lei av gnålet om ensomhet og forholdet til faren hans, men ellers liker jeg dem godt. Av og til drar han inn sitt kjennskap til Afrika i bøkene også.

Danmark

Fra Danmark har det kommet noen virkelig bra bøker i det siste:

Mikkel Birkegaard

Libri di luca er kjempefin, veldig spennende, overraskende og i en vidunderlig magisk realistisk virkelighet. Boka etter har ikke på langt nær samme kraft. De beste bøkene er ofte de forfatteren har brukt lang tid på å tenke ut, og hvor han virkelig har noe han ønsker å formidle. Libri di luca er en slik bok. Veldig bra.

A.J. Kazinski

Han har skrevet «Den siste gode mann». Jeg likte den kjempegodt. Veldig spennende og veldig overraskende slutt, uten at du føler deg skuffet over slutten. Den virker helt realistisk til siste slutt, tross det underlige plottet kan du ikke la vær å bli sugd inn i handlingen. Ikke av de vanlige krimbøkene, dette.

Sissel Jo-Gazan 

Dinosaurens fjær er veldig interessant for alle som er interessert i universiteters indre liv og den rå kampen for tilværelsen som forsker. Spennende menneskeskildringer og spennende faglig, uten å bli vanskelig eller tung.

Michael Katz Krefeld

Jeg har bare lest én bok av ham. Typisk enslig-person-mot-det-dumme-politiet-som-ikke-skjønner-noe-krim. Historien var heller ikke videre sannsynlig. Men det var jo morsomt å lese om Norge fra dansk synspunkt, voldsomt til vær, selv snø der sør på Vestlandet. Han er veldig god på å skrive med en kvinnelig hovedperson synes jeg, han får godt fram hvor skummelt det kan være med alkiser i naboleiligheten og hvordan enkelte menn ser ned på søte små kvinner, men også hvordan hun bruker sin skjønnhet (noe jeg av naturlige grunner aldri har gjort, men jeg antar at det er mulig). Spennende, for de som liker krim av typen skumle typer som følger etter deg.

Jussi Adler-Olsen og Sara Blædel

Mer ordinær krim, med klassesamfunn og integreringsproblemer og lignende. De er fine nok.

Island

Arnaldur Indridason

Yrsa Sigurdardóttir

Disse to islandske krimforfatterne har omtrent samme nivå på historiene og personkarakteristikkene synes jeg. OK krim. Det er morsomt, men kanskje litt tragisk, å lese de som er fra rett før krasjet, om hvordan alle de kjenner jobber i banken. Og denne: «Hvorfor ville hun begå selvmord, hun som hadde så fin bil?» Også litt snålt når Indridason insisterer på at også Reykjavik er uoversiktlig og stor og full av skumle narkovrak. Alle disse utilsiktede morsomhetene er kanskje det beste ved bøkene deres. De gir et innblikk i et lite land som ønsker å være en del av verden, likevel får demonstrasjoner når de får 25 vietnamesiske flyktninger.

Finland

Finland og Island: Så nært, men likevel så fjernt. Jeg har bare lest et par bøker av Leena Letholainen, og det var alt. Sørgelig at jeg kjenner så lite til vårt naboland.

Leena Lehtolainen

Lehtolainen skriver også ganske vanlig krim, litt spennende, og igjen er det miljøet som er det morsomste. Historiene er hakket mer sannsynlig enn historien til f-eks Stieg Larsson, men likevel ikke det politiet til stadig kommer over. Hun er veldig opptatt av hvor tolerant noen er som ikke bryr seg om at folk er homofile. Handler også om klassesamfunn og konflikter mellom A4-menneskene og forskjellige typer kunstnere, gruvearbeidere osv.

Og her er en flott oversikt over krimbøker: http://www.krimiwiki.dk/

Bildet fra Danmark er fra http://mindennapi.hu/cikk/eletmod/christiania-felszamoljak-a-hippi-gettot-a-belvarosban-/2011-06-27/1974

De to andre er fra Wikipedia og regjeringen.no