Hva vi jobber med

Jeg lurer litt på hva vi egentlig lever av. Sånn bortsett fra oljen altså.

Nesten alle klær blir laget i land hvor folk finner seg i utrolig dårlige vilkår, som i Bangladesh. Selv de som faktisk blir laget i Europa, blir gjerne laget av illegale kinesiske innvandrere som bor femten mann på ett rom i Italia.

Gullsmedarbeid i Norge er bare reparasjoner, alt som blir laget nytt blir laget i Thailand og andre billigere land.

Urmakere er jo en utdødd rase. De nye klokkene kan jo ikke repareres heller. Og de fleste klarer seg vel med mobilen. Det var til sist hele én person i Oslo som kunne reparere de gamle veggklokkene som før hang overalt i bybildet (min nabo). Da han ble syk, ble de bare hengende der. Nå er de fleste tatt ned. Den i Møllergata skal visst få ny innmat av en helt annen type. Hvis det ikke hadde vært for eksplosjonen ville vel den også ha blitt tatt ned da den gikk i stykker, noe som jo skjer før eller senere.

Den siste film- og fotobutikken på Grønland ble vel nedlagt for omtrent 7 år siden. Nå har også veldig mange fotografer i avisene blitt oppsagt. Journalister kan fotografere selv.

Journalister lager også lay-out selv. Mange journalister har også blitt oppsagt. Istedenfor er det folk som bare oversetter artikler fra utenlandske aviser, som regel engelsk. Det er visst bare folk med engelsk som morsmål som har noe interessant å meddele.

Trykkeriene er jo helautomatisert nå. Det er ikke nødvendig med så mange som som sitter og peller små blybokstaver og setter på plass. Ikke nok med det: Svært mange bøker trykkes dessuten i Polen eller Litauen. Og nå går jo mange over til nettbrett. Allerede har papirindustrien i Norge blitt sentralisert og nedlagt. Det påvirker også skogsarbeidet. Kanskje vi får opp prosenten i Norge med urskog? Så det er vel både litt bra og litt dårlig?

Ikke så mange leser papiraviser lenger. Så vi har ikke så mange avisbud.

Nylig la den siste videoutleiekjeden ned. Alle laster jo bare ned fra nettet. Det samme gjelder musikk. De selger bare CD`er før jul, når folk vil ha en fysisk greie å pakke inn. Og så har vi noen få antikvariater som selger nye og gamle vinylplater for spesielt interesserte.

I noen butikker må kunden selv skanne inn varene. Så der sparer de rundt fem ansatte!

Vi sender ikke så mange brev lenger, så postbudene har det heller ikke så travelt lenger. Nei, det ble feil. Jeg mener: De har det mer travelt enn før, fordi så mange har blitt oppsagt. De som jobbet i posten før og har blitt uføretrygdet har det ikke så travelt lenger.

Solcelleproduksjonen hos REC ble til slutt nedlagt.

På landet kan kuene selv gå inn og bli melket. De bare stiller seg opp i riktig bås når de har lyst og melkemaskinen fester seg selv til jurene. Bonden trenger bare reparere maskinen og vaske og følge litt med.

Det er jo endel administrasjon, da. Alle enkeltmannsbedrifter må f eks også skrive en rapport om tilstanden for likestilling i bedriften. Visstnok tar det to dager med skjemautfylling hver gang en helsekostbutikk skal ta inn varer fra en ny grossist.

Vi bygger jo massevis av hus i dette landet. Men det ser ut som om det er mest utlendinger som driver med det.

Og så er det mange flere som reiser med fly, så vi har vel fler piloter og flyverter nå enn før.

Og mange fler kaféer og restauranter. En hel drøss.

Men kaféer og butikker er jo ikke akkurat produksjon.

Sannelig om jeg vet hva folk driver med?

http://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/yrkeaku

Her står det forklart hvordan SSB tenker. Inndelingen i yrkeskategoriene er ikke helt enkel, og det kan være litt vanskelig å si hva som er produksjon og hva som er salg.

Grafen har jeg rappa fra Bjarne Kristoffersen, politiker fra SV. Det er hans tekst også.

Bildet over er fra Morgenbladet. Urmakere kan visst jobbe med å lage kirurgiske instrumenter. Det er jo bra.

http://morgenbladet.no/samfunn/2010/tidens_grunnleggende_bestanddeler#.UagxLBzN75w

Her er det Paul Chauffey har skrevet om sysselsetting: http://paulchaffey.blogspot.no/2013/05/sysselsetting-i-ulike-nringer.html#.UanNZhzN75x

 

Introkurs for innvandrere del 2

Her er noen fler forslag til pensum på et introkurs for alle som flytter til Norge. Glem Harald Hårfagre, lær dem noe nyttig.

I Norge har vi ordet «jo» som brukes på en annen måte enn ja i mange land. Et eksempel: Per gikk i butikken, men glemte å kjøpe gulrøtter. Mor sier: «Kjøpte du ikke gulrøtter?» Da må Per si «nei» i betydningen «nei, jeg kjøpte dem ikke» eller «jo» i betydningen «Jeg har kjøpt dem, du tar feil» I noen land sier folk «ja» som svar på et slikt spørsmål, i betydningen «ja, du har rett, jeg har ikke kjøpt dem». Lurt å si hele setningen så du ikke går i surr.

Å si ja på en vag måte betyr ja i Norge. I mange land betyr det «nei, jeg kan ikke komme» hvis du sier «jaaa….». I Norge sier vi fra litt mer direkte: «Beklager, jeg er opptatt. En annen gang, kanskje» vil være den høflige måten å si nei til en invitasjon. Vi sier tross alt ikke «Nei, jeg har ikke lyst» -hvertfall ikke til en middagsinvitasjon, men hvis det er en invitasjon til f eks å dra til Tusenfryd, kan vi si «Kan vi ikke heller gjøre noe annet sammen?» Norske blir sure om de tror du har sagt ja og så kommer du ikke.

Har du sagt at du skal komme, vil de fleste bli sure om du ikke kommer. Selv om du skulle få besøk fra en som er eldre enn deg eller som kommer fra samme landsby som deg, har du allerede en avtale og det er en person som sitter og venter med maten. Er det greit at folk fra samme startland som deg alltid får forrang? Er det ikke litt rasistisk å la den norske konsekvent måtte vente eller sitte og høre på et språk han/hun ikke forstår?

I Norge er middagsavtaler slik at man kommer nøyaktig til tiden, og da er maten klar og bordet dekket. Det er vanlig å ha med en blomst, litt konfekt eller lignende i presang til vertskapet. Når du spiser skal du spise opp alt på tallerkenen og ikke la noe ligge igjen. Det er litt forskjellig forskjellige steder i landet om det er høflig av gjesten å la seg nøde hundre ganger, eller om gjesten bare  kan sette seg til bordt etter én gangs «værsågod». Så må du bli litt etter maten for å vise at du ikke bare kom for å spise. Disse reglene er forskjellige fra land til land.

Hvis du er redd for å bli servert noe du ikke kan spise, oppfordrer jeg deg til å si fra istedenfor å si nei takk. Hvis noen er hyggelige nok til å invitere deg til middag vil de sikkert også forsøke å lage noe du kan spise.

I butikk må du ikke lyve om varene. Hvis du jobber i butikk og forteller at varene er mye bedre enn de er, helt åpenbart, vil ikke den norske kunden nødvendigvis si deg i mot, han vil kanskje til og med kjøpe det han har funnet fram, men han vil aldri komme tilbake. Derimot hvis du sier «Disse tomatene er ikke helt topp, derfor er de litt billigere» vil den norske kunden tenke at «Dette var en ærlig butikk!» og komme tilbake og fortelle det til alle vennene sine.

Hvis det oppstår en konflikt må du oppføre deg rolig. Skrik og skrål blir ikke sett på som en demonstrasjon av styrke, men som en demonstrasjon av galskap.

Visstnok omtrent 60 % av alle jobber i Norge blir gitt gjennom kjente. (Finner ikke link, dessverre, så det får bare bli en påstand. Men selv om tallene kanskje er litt lavere, er nok dette rådet lurt uansett.) Det betyr at det er lurt å kjenne mange. Ikke bare arbeidsgivere, men også folk som er ansatt et sted hvor du kan passe inn eller kjenner noen som leter etter en med dine kvalifikasjoner. Hvis han/hun kjenner deg som en ålreight person, selv om du noen ganger bruker litt rare ordtak, vil han/hun kanskje anbefale deg til sin arbeidsgiver. For å bli kjent med mange må du delta i samfunnslivet. Ikke vent til de norske skal hilse på deg, ta kontakt selv. Det er en slags merkelig regel hvor hvis du har sett en person ett sted, men bare er på nikk, og så treffer du samme person et annet sted, da har du «lov» til å snakke med dem. Men det enkleste er stort sett å bare gå bort til folk og hilse på dem.

Her er noen forslag til steder du kan bli kjent med nye folk, aktive folk, folk som kanskje har en bra jobb hvor du også kan få jobb:

Politikk. Meld deg inn i et politisk parti, gå på medlemsmøter og still opp på stand.

Fotoklubb. Noen liker å treffes og gå rundt og fotografere. F eks facebookgruppa Min vakre by – Oslo arrangerer av og til treff.

Kor. Å synge i kor er veldig sosialt og hyggelig, og du får norsktrening samtidig.

Fagforening. Selv om du ikke har jobb ennå kan du melde deg inn og gå på foredrag og slikt. Ikke like lett å bli kjent med folk på slike møter, det krever litt mer innsats.

Borettslagsstyret. De trenger alltid folk, og du blir kjent med naboene. Til å begynne vil du få en eller annen enkel oppgave som å holde orden på nøkler, men du kan være med og bestemme hvordan det skal se ut der du bor.

Hageklubb eller soppklubb eller lignende. Noen klubber går på tur sammen og ser etter sjeldne sopp.

Syklubb. Det fins vel fortsatt noen syklubber?

Miniatyrtog eller fjernstyrte fly eller lignende. Kanskje litt vanskelig å komme inn i miljøet om du ikke allerede driver med.

Trening. Helsestudio er ikke særlig sosialt, men hvis du finner en fotballklubb for menn på din alder/håndballklubb for kvinner på din alder eller lignende, blir du kjent med mange. Eller kampsport. Det er egne klubber for kvinner i kampsport.

Folkedans. Jeg kjente en gang en fra Togo som danset svensk folkedans. Han ble kjent med masse folk og alle elsket det at han kunne danse svensk. De hjalp ham da han fikk problemer. Han syntes det var veldig vanskelig til å begynne med, for det er en helt annen måte å danse på enn afrikansk dans.

Oppdatering: Og her fant jeg sannelig ut hva som er pensum for innvandrere. Jeg vet ikke helt hvorfor analfabeter skal lære om norsk historie, men men. http://www.vox.no/