Posts Tagged With: minoriteter

Minoriteter: Svenske bøker fra nord

Krim, romaner og en selvbiografi. Det er ikke bare faktabøker du kan lære noe av, skjønnlitteratur gir deg ofte mer helhetlig kunnskap om et land eller et sted. Jeg har lånt alle på biblioteket.

Det som er felles for alle disse bøkene er at de tar opp minoriteters situasjon i Sverige eller Norge, på forskjellige måter og fra forskjellige vinkler. Storsamfunnets regler som kanskje passer best for byfolk og middelklassen. Når du ikke føler at staten er der for deg, hvorfor skal du følge statens regler? Hvorfor betale skatt når du uansett får minstepensjon?

Den samme konflikten som går igjen også i mange steinaldersamfunn i kontakt med sentralstyrte samfunn: Politiet er langt unna og lovene er ikke laget for deg og dine dyrs beiterettigheter. Å følge klokka er umulig for du vet aldri hva som skjer med reinsdyra eller når fisken vaker. Sinus og cosinus kan ikke hjelpe deg å bestemme hvilke dyr må slakte. Barn må klare seg selv tidligere. Et annet forhold til å la barn ta risiko. Slekta er den som passer på deg, rikdommen blir eid av slekta, ikke enkeltpersonen, selv om også den enkelte har sin del som er personlig eiendom. Å betale skatt på alt gjør at en går konk og drukner i papirmølla. Bytte varer og tjenester er enklere.

lars persson tornedalen scanpix

Krim: Åsa Larsson

Bøkene til Åsa Larsson selger kjempegodt. Hun må ha blitt millionær. Jeg har lurt litt på hvorfor. Bøkene er fine, de, helt OK, men jeg syntes først ikke det var noe spesielt ved dem. Vanlig krim, liksom.

Så ser jeg: Det er akkurat det de er. Vanlig krim. Du vet hva du får. Passe spennende, passe urealistiske mord så du ikke får mareritt, men ikke så urealistiske at du ergrer deg når du leser dem. Det er en viss handling som driver historien fram, både i mordgåten litt utvikling i hver bok i hovedpersonens private tilværelse. Så har vi miljøet: Finsktalende i Nord-Sverige, konflikten mellom rikfolk i Stockholm som bare bryr seg om penger og fine klær, og fattigfolk som lever «det ekte livet», spiser egenfisket ørret og jukser litt på skatten med å plukke bær svart (tviler litt på den der, nå, bær er jo så billige, selv ikke svart vil du få noe særlig igjen for slikt arbeid, dessuten nevner hun faktisk at insektmangelen har gitt færre bær.) Jeg tror så og si alle identifiserer seg med og gleder seg over at en som har mulighet til å bli en del av pengemakta hopper av og velger et liv nærmere slik vårt liv er, samtidig som det finsktalende minoritetslivet mot overmakta gjør det litt eksotisk. Akkurat passe eksotisk.  Dessuten er bøkene koselige. Hovedpersonen har skapt sin egen familie. Aksept av folk som ser annerledes ut og kanskje er litt annerledes gjennomsyrer bøkene. Du vet før du begynner på boka at du kan kose deg selv om det handler om mord og fæle ting. Alt går bra til slutt.

Krim: Lars Petterson: Kautokeino, en blodig kniv

Dette er Lars Pettersons debut-bok. Krim, med en hovedperson som er til forveksling lik hovedpersonen i Åsa Larssons bøker: En advokat fra sør, i dette tilfellet med slekt i Kautokeino, hun kan noen få setninger på samisk og husker noen somre på sommerboplassen.

Han får fint fram hovedpersonens følelse av å ikke høre til, å ikke forstå, han skriver til og med rett ut: Det viktige sies mellom linjene, de som skal forstå vil forstå, hvis du ikke forstår er det nok uansett best å ikke forstå. Da er du ikke en av oss. En minoritet og en levemåte som ikke kan rette seg etter storsamfunnets krav, fordi det ikke vil fungere, fordi hva har vel storsamfunnet gitt dem?  Han skriver om konflikter i reindriftsnæringa, problemer som oppstår når av at det viktigste er når reinflokken skal overlates like stor og fin til etterkommerne, problemer med overbeite og utgifter til scootere, konflikter innad i slekta, korrupsjon…

Han beskriver også hvor farlig naturen kan være.

Det jeg ikke synes han får til er spenningsmomentet, mordene og dette som skjedde ble litt sånn «åja, jaja» for meg, men miljøet og slikt var såpass interessant at jeg ivrig leste ut boka.

Krim: Mika Niemi: Mannen som dog som en lax

En absolutt skapelig krim, med litt digresjoner i historie som ikke helt har noe med historien å gjøre, og litt underlige drømmende sekvenser innimellom. Også her merker du konflikten storsamfunnet mot minoritetsspråket, de som ikke stoler på staten, men det er jo mindre merkbart hos folk som har en ni-til-fire jobb. Her er også konflikten mellom ulike strategier for minoritetspråket tydelig: Bevare eller ikke, bli finsk eller beholde mieniæki. Denne konflikten er også tydelig i samiske miljø i Norge. De merkverdige menneskefigurene til Niemi. Verdt å lese bare for det.

Spenning: Mika Niemi: Fallvann

Dette er den av bøkene hans som handler minst om slikt som minoriteters stilling og kultur, men også her klarer han å få inn litt. Til gjengjeld er den virkelig spennende. Hele boka varer bare så lenge som demningen brister og folk må redde seg. Utrolig hvor forskjellige ting de opplever og hvor ulikt de takler det. Ikke alle overlever! Av en eller annen grunn får den meg til å tenke på Gabriel Garcia Marques Beretning om en skibbruden, selv om den handler om kun én person og vi vet fra begynnelsen av hva som skal skje. Kanskje fordi jeg ble like oppslukt av begge bøkene?

tornedalen

Roman: Mika Niemi: Populærmusikk fra Vittula

Dette er vel den boka som gjørde Mika Niemi kjent. Den er veldig morsom og rar. Filmen er også morsom og rar.

Selvbiografi: Apmut Ivar Kuoljok: Mitt liv som renskötare

Omtalt også her. Kanskje en av de litt snålere bøkene jeg leser, for spesielt interesserte. Nokså vanskelig av og til med alle de svenske ordene  om reinsdyr. En gammel mann forteller om sitt liv og den tekniske utviklingen som har vært innen reinsdyrnæringen. Fra å følge dyra på ski til snøskutere. Fra et liv uten andre skrevne ord enn bibelen, til dagens papirvelde.

Han frykter at mye av den kunnskapen han har lært fra eldre slektninger vil forsvinne, så mye av boka handler om tekniske ting om hvordan man tar vare på reinen, slakt, steder det er bra beite osv. Men alt dette sier jo også ganske mye om livet hans, indirekte. En bok om en annen tid, litt som boka om tateren  Alfred.

————————————————

Bildet av den ensomme bilen er femten år gammelt og tatt av Lars Persson i Tornedalen http://sverigesradio.se/sida/gruppsida.aspx?programid=1120&grupp=7192&artikel=4676794#comments

Bildet av den rare brygga er tatt fra denne bloggen http://alf48.blogspot.no/2010/07/tornedalen.html

En blogg som delvis handler om samiske forhold  : http://sijdda.blogspot.no/

Categories: bokanmeldelse | Stikkord: , | 1 kommentar

Bøker om integrering, muslimer, innvandring, minoriteter osv

Det blir litt tilfeldig hva jeg kommer på – har lest nokså mye i denne kategorien. Her er noen bøker:

Reidun Aambø (red): Typisk norsk å være uhøflig? Innvandrere har ordet

Denne boka er kjempemorsom og veldig nyttig. Burde være pensum for nye innvandrere, om den ikke alt er det. Folk fra diverse land, mange av dem har vært innvandrer også i andre land tidligere, har skrevet om sitt inntrykk av nordmenns væremåte. Du får diverse a-ha-opplevelser og kommer til å le av misforståelser.


Ed Husain: Islamisten. Hvorfor jeg ble med i den radikale islamistbevegelsen, hva jeg opplevde og hvorfor jeg forlot den

Omar Nasiri: Mitt liv med Al-Qaida.

Begge disse bøkene handler om menn som har vært med i ekstremistiske islamske bevegelser, men de er nokså forskjellige. Begge bøkene er veldig bra. Lettleste og interessante. Ed Hussain skriver mer om selve ideologien og om hvorfor han trodde på det og hva som han i dag ser at skurrer og er for utopisk og ting det dessuten ikke er grunnlag for i Koranen. Han beskriver unge mennesker oppvokst i Europa som blir ekstremistislamister og hater Vesten. Han forteller om konflikten mellom jentene som hadde sine egne møter og begynte å gå med niqab, og guttene som ble forelsket i disse da de tenkte at de måtte være «helt islamske». Så viste det seg likevel at jentene var «altfor feministiske». Flere giftet seg uten å kjenne hverandre ordentlig, fordi de mente det var den rette måten. Han forteller at ekteskap mellom islamister oftere førte til skilsmisse enn ekteskap blant vanlige muslimer. Jeg vet ikke om det bare er hans inntrykk, men det er hvertfall et aspekt jeg ikke har tenkt på. Mye om de ideologiske forskjellene mellom ulike grupperinger av ekstremistislamister. For meg virker alle grupperingene utopiske og minner litt om disse ekstremsosialistene jeg traff for tretti år siden, som mente at alt måtte rives ned for så å bygges opp, uten egentlig å ha et klart svar på hvorfor det skulle bli bedre og på hvilken måte etter at alt var revet ned. Folk vil bare bli mer rettferdige, liksom,  hvis vi bare kaller samfunnet islamsk/sosialistisk/kommunistisk…  Han bekymret seg over fattige afrikanske muslimer, men dreit totalt i de andre. Jeg hadde litt problemer med å komme gjennom boka fordi jeg ble så irritert, men den er nyttig og interessant.

Omar Nasiri virker som en veldig smart person, men han har liten utdannelse. Hans vei til rekruttering var helt annerledes. Han levde et omskiftelig liv, kan man si. Et liv som er helt fremmed for meg, det gjør det jo interessant. Hvor mye han lærte av å selge hasj på stranda i Marokko f eks. Han forteller at han ble tildels rekruttert til de alvorlige sakene nettopp fordi han var annerledes enn de andre, som bare fulgte ordre. Beskrivelsen av f eks hvordan han valgte å vaske do i treningsleiren og sa fra om skitt er bare en av mange morsomme episoder. Han skriver om hvor bitter han er på etteretningstjenesten som ikke bare var klønete, men dessuten lovet ham beskyttelse og mulighet til utdanning, noe han ikke fikk.

Jonas Hassen Khemiri: Et øye rødt

Emile Ajar: Med livet foran seg  

Jeg setter disse to bøkene sammen fordi de begge har en sår, litt liksom-tøff tone. En ung gutt som begynner på livet, og alle mulige vanskeligheter, stort sett utenfor hans kontroll. En ung gutt som tilhører en minoritet i sitt land, men bøkene handler egentlig ikke så mye om det. Litt om identitet og å bli voksen. Mye om det å mangle voksenpersoner og trygghet. Et øye rødt er skrevet på kebabnorsk (oversatt fra kebabsvensk), mens Emile Ajars bok er fra Paris. Begge er veldig morsomme, midt oppi all tristessen. Med livet foran seg er virkelig fra samfunnets utskudd, om alkoholikere og prostituerte og alkoholiserte prostituerte, mens et øye rødt er tross alt fra et mer vanlig hverdagsliv i Sverige, hvor hovedpersonens problemer er litt mer overkommelige.

Abid Raja: Talsmann

Afshan Rafiq: Utfordringer og muligheter

Khalid Hussain: Pakkis

Tre bøker skrevet av ungdommer med pakistansk bakgrunn vokst opp i Norge. Pakkis var den første boka på norsk skrevet av en av de nye innvandrerne oppvokst i Norge. Alle tre bøker tar opp dette med ulike krav fra storsamfunn og familie. Pakkis er en roman, de to andre er selvbiografier. Nokså lenge siden jeg leste dem. Alle tre har siden blitt kjente samfunnsborgere, blant «eliten» kan man vel si.

Jeg husker at jeg merket høyreideologien i Afshan Rafiqs bok. Hun hadde liten forståelse for strukturene som gjør at noen faller utenom eller er fattige, enten det var i Norge eller Pakistan. Abid Raja forteller ærlig om familieproblemer og sin medfødte sykdom. Rarest var det for meg å se hvor lite han kjente til Norge da han kom på ungdomshjem. Han visste ikke at det fantes etnisk norske med store problemer i familien, med narkomane foreldre. For meg ser det ut til at de største problemene har oppstått på grunn av familienes isolasjon og lille kunnskap om Norge, foreldrenes tro på at Norge bare dreier seg om fyll og sex og generelt sett syndige liv og deres skrekk for at barna skulle begynne med det, mens barna trodde noe helt annet, et slags lykkeland. De har jo opplevd rasisme, men det er ikke noen stor sak i bøkene. Kanskje mest i Pakkis. Alle bøkene er OK. Tror jeg syntes Abid Rajas bok var mest reflektert og interessant, tross alt.

Nasim Karim: Izzat. For ærens skyld

Amal Aden: Min drøm om frihet

Solomia Karoli: Sigøynerkongens datter

Tre bøker om kvinner med veldig vanskelig oppvekst. Jeg har ikke lest boka til Amal Aden. Det høres så fælt ut. Jeg ville heller ikke lest boka til Solomia Karoli om jeg hadde visst hvor grusom oppvekst hun hadde. Nasims Karims bok er bare delvis selvbiografisk. Nasin Karim hadde det derimot ganske bra først, selv om hun måtte være mye alene hjemme mens foreldrene jobbet. Hun deltok likevel endel på den norske arenaen, på disse kursene barn går på, før foreldrene fikk skrekken og trodde hun kom til å bli en forfylla flyfille om de ikke tok henne til Pakistan. Igjen: Det merkes tydelig hvor lite foreldrene vet om det norske. Hvis de hadde visst litt mer hadde kanskje historien blitt annerledes? Jeg har vanskelig for å tro at foreldre i Pakistan blir like hysteriske hvis datteren deres sier til broren sin «han er kjekk» om en gutt hun ikke en gang har snakket med, men bare sett på avstand.

Boka til Solomia Karoli handler også mye om barnevernet og deres utrolig merkelige beslutninger. Et barnevern som kanskje har vært litt vel opptatt av å «bevare noens kultur» ? Jeg gråt da jeg leste den. Ikke å anbefale for sarte sjeler, men hun er reflektert og forteller godt.

Jenter med vanskelig oppvekst får så innmari vanskelig oppvekst – det kan skje så mye fælt.

Aslam Ahsan: Regnbønnen

Om en oppvekst i et veldig fattig Pakistan, hvor den med høyest utdannelse hadde fullført barneskolen. Virkelig en oppvekst i en annen tid. Godt skrevet og interessant, men den har nok lite med dagens ungdom å gjøre. Kanskje innvandrerungdom burde lese den for å forstå mer av hva foreldrene deres kom fra?

Oppdatering: Jeg har også anmeldt Bokhandleren på Grønland, om Muhammed Anwar Soofi, en mann på omtrent samme alder som kom hit omtrent samtidig med Aslam Ahsan. Her.

Hans Calderas: I betraktarens ögon

Om oppvekst som sigøyner i Sverige. Dette er den beste boka jeg har lest om sigøynere, og generelt bra som fortelling om det å være minoritet. Den handler jo mest om hans familie og hans veldig spesiell oppvekst, men det illustrere hele tiden at vi alle ikke er mer enn mennesker. Han er veldig reflektert.

Amal Aden: ABC i integrering

Grei å lese og mange gode tips. I artikler og lignende har hun en litt hatefull retorikk, sikkert fordi hun har hatt en virkelig vanskelig oppvekst, men forslagene hennes her er ikke spesielt hatefulle, men laget med tanke på hva som vil være best for somaliere i Norge.

Naser Khader: Kader.dk

Sücrü Bilgic: Hovedfaktor i integrering. Religion, kultur, økonomi og dagligliv. Oversatt av Gunvald Ims og Joakim Parslow

To veldig fine bøker om integreringspolitikk og mulige tiltak og hvordan vi ser på hverandre. De beste. Selv om, som vanlig, de begge er tydelig mest kjent med innvandrere fra sitt eget land. Hva er det med det, at vi etnisk norske værsågod skal kjenne til alt mulig og være like bekymret over araberes problemer som over våre egne, mens innvandrere godt kan konsentrere seg om folk fra samme opprinnelsesland?

Unni Jacobsen: Snakker ikke samme språk.

Unni Jacobsens bok burde vært halvert. Størstedelen av boka er dessverre krisemaksimerte påstander som ikke er underbygd, om hvordan enorme mengder innvandrere gjør hva de kan for å unngå etnisk norske, og hvor dårlig barna deres snakker: Hverken norsk eller morsmålet. Jacobsen er logoped (bl.a) og har jobbet med barn som snakker for dårlig. Hun gjennomgikk barna som ble henvist til henne og fant at flesteparten hadde problemer kun fordi de var språklig understimulert.

Hun burde ha holdt seg til undersøkelsen sin, da ville hun vært mer troverdig og kanskje blitt hørt. Slik boka har blitt skriker hun for høyt om for mange ting, slik at alle som er pro-innvandring og mener at innvandrere beriker Norge og har en kompis fra et annet land med høy utdannelse som oppfører seg akkurat som norske – disse menneskene, som har stor makt i media, disse menneskene vil bare se bort fra boka. Noe som er synd, for hun har absolutt gode poeng og endel gode forslag, bl a at støtte til innvandrergrupper bør samles og det bør undersøkes hva støtten faktisk går til (Dette har vel blitt tatt mer alvorlig i det siste). Men det er altså tross alt en minoritet som har det så ille som hun beskriver, selv om det naturligvis er disse menneskene hun har jobbet med, og da virker det jo som om det er veldig mange. Hun forteller også om barn som har gått i barnehage uten å kunne særlig bra norsk: Et viktig poeng som diverse partier burde få med seg.

Tove Bull og Anna-Riitta Lindgren (red): De mange språk i Norge. Flerspråklighet på norsk

Bok om de forskjellige språklige minoriteter i Norge. Hvor mange snakker lulesamisk? Hvilke språk kommer til å dø? Hvordan oppstod nynorsk? Hva er en etnolekt? osv Nokså sprikende artikler og ikke nødvendigvis lettleste.

—————————————————————-

Oppdatering: her er flere bøker om minoriteter, integrering osv:
Minoriteter: Svenske bøker fra nord

Om tateren Alfred:  Et annet folk av Britt Karin Larsen

Flere bøker om sigøynere og tatere

Bokhandleren på Grønland. En pakistaner som flyttet til Norge.

Om Steinalderfolk av Jared Diamond: The world until yesterday.

Flere bøker om steinalderfolk.

Categories: bokanmeldelse | Stikkord: , , , , , , , , | 2 kommentarer

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.