Bøker om integrering, muslimer, innvandring, minoriteter osv

Det blir litt tilfeldig hva jeg kommer på – har lest nokså mye i denne kategorien. Her er noen bøker:

Reidun Aambø (red): Typisk norsk å være uhøflig? Innvandrere har ordet

Denne boka er kjempemorsom og veldig nyttig. Burde være pensum for nye innvandrere, om den ikke alt er det. Folk fra diverse land, mange av dem har vært innvandrer også i andre land tidligere, har skrevet om sitt inntrykk av nordmenns væremåte. Du får diverse a-ha-opplevelser og kommer til å le av misforståelser.

Ed Husain: Islamisten. Hvorfor jeg ble med i den radikale islamistbevegelsen, hva jeg opplevde og hvorfor jeg forlot den

Omar Nasiri: Mitt liv med Al-Qaida.

Begge disse bøkene handler om menn som har vært med i ekstremistiske islamske bevegelser, men de er nokså forskjellige. Begge bøkene er veldig bra. Lettleste og interessante. Ed Hussain skriver mer om selve ideologien og om hvorfor han trodde på det og hva som han i dag ser at skurrer og er for utopisk og ting det dessuten ikke er grunnlag for i Koranen. Han beskriver unge mennesker oppvokst i Europa som blir ekstremistislamister og hater Vesten. Han forteller om konflikten mellom jentene som hadde sine egne møter og begynte å gå med niqab, og guttene som ble forelsket i disse da de tenkte at de måtte være «helt islamske». Så viste det seg likevel at jentene var «altfor feministiske». Flere giftet seg uten å kjenne hverandre ordentlig, fordi de mente det var den rette måten. Han forteller at ekteskap mellom islamister oftere førte til skilsmisse enn ekteskap blant vanlige muslimer. Jeg vet ikke om det bare er hans inntrykk, men det er hvertfall et aspekt jeg ikke har tenkt på. Mye om de ideologiske forskjellene mellom ulike grupperinger av ekstremistislamister. For meg virker alle grupperingene utopiske og minner litt om disse ekstremsosialistene jeg traff for tretti år siden, som mente at alt måtte rives ned for så å bygges opp, uten egentlig å ha et klart svar på hvorfor det skulle bli bedre og på hvilken måte etter at alt var revet ned. Folk vil bare bli mer rettferdige, liksom,  hvis vi bare kaller samfunnet islamsk/sosialistisk/kommunistisk…  Han bekymret seg over fattige afrikanske muslimer, men dreit totalt i de andre. Jeg hadde litt problemer med å komme gjennom boka fordi jeg ble så irritert, men den er nyttig og interessant.

Omar Nasiri virker som en veldig smart person, men han har liten utdannelse. Hans vei til rekruttering var helt annerledes. Han levde et omskiftelig liv, kan man si. Et liv som er helt fremmed for meg, det gjør det jo interessant. Hvor mye han lærte av å selge hasj på stranda i Marokko f eks. Han forteller at han ble tildels rekruttert til de alvorlige sakene nettopp fordi han var annerledes enn de andre, som bare fulgte ordre. Beskrivelsen av f eks hvordan han valgte å vaske do i treningsleiren og sa fra om skitt er bare en av mange morsomme episoder. Han skriver om hvor bitter han er på etteretningstjenesten som ikke bare var klønete, men dessuten lovet ham beskyttelse og mulighet til utdanning, noe han ikke fikk.

Jonas Hassen Khemiri: Et øye rødt

Emile Ajar: Med livet foran seg  

Jeg setter disse to bøkene sammen fordi de begge har en sår, litt liksom-tøff tone. En ung gutt som begynner på livet, og alle mulige vanskeligheter, stort sett utenfor hans kontroll. En ung gutt som tilhører en minoritet i sitt land, men bøkene handler egentlig ikke så mye om det. Litt om identitet og å bli voksen. Mye om det å mangle voksenpersoner og trygghet. Et øye rødt er skrevet på kebabnorsk (oversatt fra kebabsvensk), mens Emile Ajars bok er fra Paris. Begge er veldig morsomme, midt oppi all tristessen. Med livet foran seg er virkelig fra samfunnets utskudd, om alkoholikere og prostituerte og alkoholiserte prostituerte, mens et øye rødt er tross alt fra et mer vanlig hverdagsliv i Sverige, hvor hovedpersonens problemer er litt mer overkommelige.

Abid Raja: Talsmann

Afshan Rafiq: Utfordringer og muligheter

Khalid Hussain: Pakkis

Tre bøker skrevet av ungdommer med pakistansk bakgrunn vokst opp i Norge. Pakkis var den første boka på norsk skrevet av en av de nye innvandrerne oppvokst i Norge. Alle tre bøker tar opp dette med ulike krav fra storsamfunn og familie. Pakkis er en roman, de to andre er selvbiografier. Nokså lenge siden jeg leste dem. Alle tre har siden blitt kjente samfunnsborgere, blant «eliten» kan man vel si.

Jeg husker at jeg merket høyreideologien i Afshan Rafiqs bok. Hun hadde liten forståelse for strukturene som gjør at noen faller utenom eller er fattige, enten det var i Norge eller Pakistan. Abid Raja forteller ærlig om familieproblemer og sin medfødte sykdom. Rarest var det for meg å se hvor lite han kjente til Norge da han kom på ungdomshjem. Han visste ikke at det fantes etnisk norske med store problemer i familien, med narkomane foreldre. For meg ser det ut til at de største problemene har oppstått på grunn av familienes isolasjon og lille kunnskap om Norge, foreldrenes tro på at Norge bare dreier seg om fyll og sex og generelt sett syndige liv og deres skrekk for at barna skulle begynne med det, mens barna trodde noe helt annet, et slags lykkeland. De har jo opplevd rasisme, men det er ikke noen stor sak i bøkene. Kanskje mest i Pakkis. Alle bøkene er OK. Tror jeg syntes Abid Rajas bok var mest reflektert og interessant, tross alt.

Nasim Karim: Izzat. For ærens skyld

Amal Aden: Min drøm om frihet

Solomia Karoli: Sigøynerkongens datter

Tre bøker om kvinner med veldig vanskelig oppvekst. Jeg har ikke lest boka til Amal Aden. Det høres så fælt ut. Jeg ville heller ikke lest boka til Solomia Karoli om jeg hadde visst hvor grusom oppvekst hun hadde. Nasims Karims bok er bare delvis selvbiografisk. Nasin Karim hadde det derimot ganske bra først, selv om hun måtte være mye alene hjemme mens foreldrene jobbet. Hun deltok likevel endel på den norske arenaen, på disse kursene barn går på, før foreldrene fikk skrekken og trodde hun kom til å bli en forfylla flyfille om de ikke tok henne til Pakistan. Igjen: Det merkes tydelig hvor lite foreldrene vet om det norske. Hvis de hadde visst litt mer hadde kanskje historien blitt annerledes? Jeg har vanskelig for å tro at foreldre i Pakistan blir like hysteriske hvis datteren deres sier til broren sin «han er kjekk» om en gutt hun ikke en gang har snakket med, men bare sett på avstand.

Boka til Solomia Karoli handler også mye om barnevernet og deres utrolig merkelige beslutninger. Et barnevern som kanskje har vært litt vel opptatt av å «bevare noens kultur» ? Jeg gråt da jeg leste den. Ikke å anbefale for sarte sjeler, men hun er reflektert og forteller godt.

Jenter med vanskelig oppvekst får så innmari vanskelig oppvekst – det kan skje så mye fælt.

Aslam Ahsan: Regnbønnen

Om en oppvekst i et veldig fattig Pakistan, hvor den med høyest utdannelse hadde fullført barneskolen. Virkelig en oppvekst i en annen tid. Godt skrevet og interessant, men den har nok lite med dagens ungdom å gjøre. Kanskje innvandrerungdom burde lese den for å forstå mer av hva foreldrene deres kom fra?

Oppdatering: Jeg har også anmeldt Bokhandleren på Grønland, om Muhammed Anwar Soofi, en mann på omtrent samme alder som kom hit omtrent samtidig med Aslam Ahsan. Her.

Hans Calderas: I betraktarens ögon

Om oppvekst som sigøyner i Sverige. Dette er den beste boka jeg har lest om sigøynere, og generelt bra som fortelling om det å være minoritet. Den handler jo mest om hans familie og hans veldig spesiell oppvekst, men det illustrere hele tiden at vi alle ikke er mer enn mennesker. Han er veldig reflektert.

Amal Aden: ABC i integrering

Grei å lese og mange gode tips. I artikler og lignende har hun en litt hatefull retorikk, sikkert fordi hun har hatt en virkelig vanskelig oppvekst, men forslagene hennes her er ikke spesielt hatefulle, men laget med tanke på hva som vil være best for somaliere i Norge.

Naser Khader: Kader.dk

Sücrü Bilgic: Hovedfaktor i integrering. Religion, kultur, økonomi og dagligliv. Oversatt av Gunvald Ims og Joakim Parslow

To veldig fine bøker om integreringspolitikk og mulige tiltak og hvordan vi ser på hverandre. De beste. Selv om, som vanlig, de begge er tydelig mest kjent med innvandrere fra sitt eget land. Hva er det med det, at vi etnisk norske værsågod skal kjenne til alt mulig og være like bekymret over araberes problemer som over våre egne, mens innvandrere godt kan konsentrere seg om folk fra samme opprinnelsesland?

Unni Jacobsen: Snakker ikke samme språk.

Unni Jacobsens bok burde vært halvert. Størstedelen av boka er dessverre krisemaksimerte påstander som ikke er underbygd, om hvordan enorme mengder innvandrere gjør hva de kan for å unngå etnisk norske, og hvor dårlig barna deres snakker: Hverken norsk eller morsmålet. Jacobsen er logoped (bl.a) og har jobbet med barn som snakker for dårlig. Hun gjennomgikk barna som ble henvist til henne og fant at flesteparten hadde problemer kun fordi de var språklig understimulert.

Hun burde ha holdt seg til undersøkelsen sin, da ville hun vært mer troverdig og kanskje blitt hørt. Slik boka har blitt skriker hun for høyt om for mange ting, slik at alle som er pro-innvandring og mener at innvandrere beriker Norge og har en kompis fra et annet land med høy utdannelse som oppfører seg akkurat som norske – disse menneskene, som har stor makt i media, disse menneskene vil bare se bort fra boka. Noe som er synd, for hun har absolutt gode poeng og endel gode forslag, bl a at støtte til innvandrergrupper bør samles og det bør undersøkes hva støtten faktisk går til (Dette har vel blitt tatt mer alvorlig i det siste). Men det er altså tross alt en minoritet som har det så ille som hun beskriver, selv om det naturligvis er disse menneskene hun har jobbet med, og da virker det jo som om det er veldig mange. Hun forteller også om barn som har gått i barnehage uten å kunne særlig bra norsk: Et viktig poeng som diverse partier burde få med seg.

Tove Bull og Anna-Riitta Lindgren (red): De mange språk i Norge. Flerspråklighet på norsk

Bok om de forskjellige språklige minoriteter i Norge. Hvor mange snakker lulesamisk? Hvilke språk kommer til å dø? Hvordan oppstod nynorsk? Hva er en etnolekt? osv Nokså sprikende artikler og ikke nødvendigvis lettleste.

—————————————————————-

Oppdatering: her er flere bøker om minoriteter, integrering osv:
Minoriteter: Svenske bøker fra nord

Om tateren Alfred:  Et annet folk av Britt Karin Larsen

Flere bøker om sigøynere og tatere

Bokhandleren på Grønland. En pakistaner som flyttet til Norge.

Om Steinalderfolk av Jared Diamond: The world until yesterday.

Flere bøker om steinalderfolk.

Introkurs for innvandrere del 2

Her er noen fler forslag til pensum på et introkurs for alle som flytter til Norge. Glem Harald Hårfagre, lær dem noe nyttig.

I Norge har vi ordet «jo» som brukes på en annen måte enn ja i mange land. Et eksempel: Per gikk i butikken, men glemte å kjøpe gulrøtter. Mor sier: «Kjøpte du ikke gulrøtter?» Da må Per si «nei» i betydningen «nei, jeg kjøpte dem ikke» eller «jo» i betydningen «Jeg har kjøpt dem, du tar feil» I noen land sier folk «ja» som svar på et slikt spørsmål, i betydningen «ja, du har rett, jeg har ikke kjøpt dem». Lurt å si hele setningen så du ikke går i surr.

Å si ja på en vag måte betyr ja i Norge. I mange land betyr det «nei, jeg kan ikke komme» hvis du sier «jaaa….». I Norge sier vi fra litt mer direkte: «Beklager, jeg er opptatt. En annen gang, kanskje» vil være den høflige måten å si nei til en invitasjon. Vi sier tross alt ikke «Nei, jeg har ikke lyst» -hvertfall ikke til en middagsinvitasjon, men hvis det er en invitasjon til f eks å dra til Tusenfryd, kan vi si «Kan vi ikke heller gjøre noe annet sammen?» Norske blir sure om de tror du har sagt ja og så kommer du ikke.

Har du sagt at du skal komme, vil de fleste bli sure om du ikke kommer. Selv om du skulle få besøk fra en som er eldre enn deg eller som kommer fra samme landsby som deg, har du allerede en avtale og det er en person som sitter og venter med maten. Er det greit at folk fra samme startland som deg alltid får forrang? Er det ikke litt rasistisk å la den norske konsekvent måtte vente eller sitte og høre på et språk han/hun ikke forstår?

I Norge er middagsavtaler slik at man kommer nøyaktig til tiden, og da er maten klar og bordet dekket. Det er vanlig å ha med en blomst, litt konfekt eller lignende i presang til vertskapet. Når du spiser skal du spise opp alt på tallerkenen og ikke la noe ligge igjen. Det er litt forskjellig forskjellige steder i landet om det er høflig av gjesten å la seg nøde hundre ganger, eller om gjesten bare  kan sette seg til bordt etter én gangs «værsågod». Så må du bli litt etter maten for å vise at du ikke bare kom for å spise. Disse reglene er forskjellige fra land til land.

Hvis du er redd for å bli servert noe du ikke kan spise, oppfordrer jeg deg til å si fra istedenfor å si nei takk. Hvis noen er hyggelige nok til å invitere deg til middag vil de sikkert også forsøke å lage noe du kan spise.

I butikk må du ikke lyve om varene. Hvis du jobber i butikk og forteller at varene er mye bedre enn de er, helt åpenbart, vil ikke den norske kunden nødvendigvis si deg i mot, han vil kanskje til og med kjøpe det han har funnet fram, men han vil aldri komme tilbake. Derimot hvis du sier «Disse tomatene er ikke helt topp, derfor er de litt billigere» vil den norske kunden tenke at «Dette var en ærlig butikk!» og komme tilbake og fortelle det til alle vennene sine.

Hvis det oppstår en konflikt må du oppføre deg rolig. Skrik og skrål blir ikke sett på som en demonstrasjon av styrke, men som en demonstrasjon av galskap.

Visstnok omtrent 60 % av alle jobber i Norge blir gitt gjennom kjente. (Finner ikke link, dessverre, så det får bare bli en påstand. Men selv om tallene kanskje er litt lavere, er nok dette rådet lurt uansett.) Det betyr at det er lurt å kjenne mange. Ikke bare arbeidsgivere, men også folk som er ansatt et sted hvor du kan passe inn eller kjenner noen som leter etter en med dine kvalifikasjoner. Hvis han/hun kjenner deg som en ålreight person, selv om du noen ganger bruker litt rare ordtak, vil han/hun kanskje anbefale deg til sin arbeidsgiver. For å bli kjent med mange må du delta i samfunnslivet. Ikke vent til de norske skal hilse på deg, ta kontakt selv. Det er en slags merkelig regel hvor hvis du har sett en person ett sted, men bare er på nikk, og så treffer du samme person et annet sted, da har du «lov» til å snakke med dem. Men det enkleste er stort sett å bare gå bort til folk og hilse på dem.

Her er noen forslag til steder du kan bli kjent med nye folk, aktive folk, folk som kanskje har en bra jobb hvor du også kan få jobb:

Politikk. Meld deg inn i et politisk parti, gå på medlemsmøter og still opp på stand.

Fotoklubb. Noen liker å treffes og gå rundt og fotografere. F eks facebookgruppa Min vakre by – Oslo arrangerer av og til treff.

Kor. Å synge i kor er veldig sosialt og hyggelig, og du får norsktrening samtidig.

Fagforening. Selv om du ikke har jobb ennå kan du melde deg inn og gå på foredrag og slikt. Ikke like lett å bli kjent med folk på slike møter, det krever litt mer innsats.

Borettslagsstyret. De trenger alltid folk, og du blir kjent med naboene. Til å begynne vil du få en eller annen enkel oppgave som å holde orden på nøkler, men du kan være med og bestemme hvordan det skal se ut der du bor.

Hageklubb eller soppklubb eller lignende. Noen klubber går på tur sammen og ser etter sjeldne sopp.

Syklubb. Det fins vel fortsatt noen syklubber?

Miniatyrtog eller fjernstyrte fly eller lignende. Kanskje litt vanskelig å komme inn i miljøet om du ikke allerede driver med.

Trening. Helsestudio er ikke særlig sosialt, men hvis du finner en fotballklubb for menn på din alder/håndballklubb for kvinner på din alder eller lignende, blir du kjent med mange. Eller kampsport. Det er egne klubber for kvinner i kampsport.

Folkedans. Jeg kjente en gang en fra Togo som danset svensk folkedans. Han ble kjent med masse folk og alle elsket det at han kunne danse svensk. De hjalp ham da han fikk problemer. Han syntes det var veldig vanskelig til å begynne med, for det er en helt annen måte å danse på enn afrikansk dans.

Oppdatering: Og her fant jeg sannelig ut hva som er pensum for innvandrere. Jeg vet ikke helt hvorfor analfabeter skal lære om norsk historie, men men. http://www.vox.no/