Posts Tagged With: krim

Nordisk krim

Det var så anstrengende å skrive det om magnesium, så før jeg gyver løs på innlegg en og to (om magnesium og piller og hvordan man best skal få i seg magnesium), trenger jeg å skrive et litt enkelt innlegg. Kanskje det er noen som er interessert i det også?

Dette er naturligvis en høyst selektiv gjennomgang. Jeg fant ut at jeg kan litt lite om nabolandene, og hva er vel hyggeligere enn å lære seg om landene i godstolen med en god krim?

Svenske bøker

Jens Lapidus

Han er advokat og har klart å faktisk bli kjent med endel ekte kriminelle, virker det som. Han har skrevet en trilogi om snabba cash, hvor vi følger folk fra de forskjelligste miljø: Overklasseguttene, innvandrerguttene med uutdanna foreldre, han som har vært i Afghanistan og blitt helt ødelagt osv. Endelig bøker som virker virkelighetsnære og dessuten er de spennende, du blir veldig interessert i hvordan det går med disse menneskene og ergrer deg naturligvis når de gjør noe dumt.

Kjempeinteressant hvordan gutta tenker og hvor mye de anstrenger seg for å få tak i disse raske pengene. For noen får det resultater, for andre ikke. Morsomt også med hvordan de ser på Medel-Svensson og hvor like de er, uansett miljø: Å vise seg med dyre klær og biler er det viktige. For meg et helt dustete mål med livet 🙂

Leif GW Eriksson

Disse er også en klasse over de fleste andre krimbøker. Det beste med disse bøkene er beskrivelsen av politiet og deres interne liv. Det er langt fra den klassiske Agatha Christies mordergåte, hvor spørsmålet er hvem i det lukkede rommet som er morderen, her er det en vanlig jakt hvor politiet samler spor og leter opp mistenkte. Især likte jeg den som handlet om Palmemordet. Veldig overraskende hvem morderen viste seg å være!

Men i noen av bøkene prøver han seg litt med å diskutere om dødsstraff/ta loven i egne hender er greit f eks. Jeg synes ikke han får fram særlig mange argumenter. Det blir mest for/mot/slik er det bare. Også litt kjedelig når Bäckström tar for mye plass. Alt for usympatisk til at jeg liker å lese om ham, og det blir litt gjentagelser.

Liza Marklund

Likte best de første bøkene hennes. Det virker som om hun har mindre på hjertet etterhvert, det går kanskje mer på rutinen? Deilig at hun er en skarp observatør av hvordan mennesker oppfører seg, inkludert hvordan menn behandler kvinner, selv om også hennes bøker kan bli litt vel mye om privatlivet til hovedpersonen.

Stieg Larsson

Bøkene hans har blitt skrytt opp i skyene og dessuten blitt kalt feministiske. Jeg synes de er spennende, men rent bortsett fra at de handler om å drepe og mishandle kvinner kan jeg ikke at de er spesielt feministiske. Det er selvsagt at det er skrekkelig å mishandle folk, om de er menn eller kvinner. For de fleste av oss er det helt andre ting som er viktige. Og hva er det der med at autister eller aspergere alltid skal være så utrolig smarte? Menneskene hans er ikke bare «larger than life», men de er det på en irriterende måte. En feministisk bok hvor den middelaldrende mannlige hovedpersonen får en ung kvinnelig elsker? Og selve hovedforbrytelsen er så fæl at alle alminellige mannssjåvinister (dem er det jo flest av) , kan slå seg på brystet og si «Jeg er hvertfall ikke mannssjåvinist».  Hvor alle de små problemene kvinner opplever hver dag, som å bli usynliggjort, er helt ikke-eksisterende og kvinnene er ekstremt tøffe på en ganske mannlig måte.  Tja…

Åsa Lantz

Husker jeg likte den første boka hennes, og den var spennende, men det var liksom litt som om jeg hadde lest den før. Intelligent bok, fine menneskeskildringer, men når ikke helt opp.

Åsa Larsson

Hennes bøker er nærmere den klassiske krimen, og i kvalitet nærmere de norske (dvs litt dårligere enn ovennevnte synes jeg). Det er morsomt med miljøet i Nord-Sverige, og gåten er alltid spennende og du kan ikke annet enn å lese ferdig.

Henning Mankell

Wallander-bøkene er jo nå ganske kjent. Klassisk krim med den enslige, deprimerte politietterforskeren i hovedrollen. Jeg blir litt lei av gnålet om ensomhet og forholdet til faren hans, men ellers liker jeg dem godt. Av og til drar han inn sitt kjennskap til Afrika i bøkene også.

Danmark

Fra Danmark har det kommet noen virkelig bra bøker i det siste:

Mikkel Birkegaard

Libri di luca er kjempefin, veldig spennende, overraskende og i en vidunderlig magisk realistisk virkelighet. Boka etter har ikke på langt nær samme kraft. De beste bøkene er ofte de forfatteren har brukt lang tid på å tenke ut, og hvor han virkelig har noe han ønsker å formidle. Libri di luca er en slik bok. Veldig bra.

A.J. Kazinski

Han har skrevet «Den siste gode mann». Jeg likte den kjempegodt. Veldig spennende og veldig overraskende slutt, uten at du føler deg skuffet over slutten. Den virker helt realistisk til siste slutt, tross det underlige plottet kan du ikke la vær å bli sugd inn i handlingen. Ikke av de vanlige krimbøkene, dette.

Sissel Jo-Gazan 

Dinosaurens fjær er veldig interessant for alle som er interessert i universiteters indre liv og den rå kampen for tilværelsen som forsker. Spennende menneskeskildringer og spennende faglig, uten å bli vanskelig eller tung.

Michael Katz Krefeld

Jeg har bare lest én bok av ham. Typisk enslig-person-mot-det-dumme-politiet-som-ikke-skjønner-noe-krim. Historien var heller ikke videre sannsynlig. Men det var jo morsomt å lese om Norge fra dansk synspunkt, voldsomt til vær, selv snø der sør på Vestlandet. Han er veldig god på å skrive med en kvinnelig hovedperson synes jeg, han får godt fram hvor skummelt det kan være med alkiser i naboleiligheten og hvordan enkelte menn ser ned på søte små kvinner, men også hvordan hun bruker sin skjønnhet (noe jeg av naturlige grunner aldri har gjort, men jeg antar at det er mulig). Spennende, for de som liker krim av typen skumle typer som følger etter deg.

Jussi Adler-Olsen og Sara Blædel

Mer ordinær krim, med klassesamfunn og integreringsproblemer og lignende. De er fine nok.

Island

Arnaldur Indridason

Yrsa Sigurdardóttir

Disse to islandske krimforfatterne har omtrent samme nivå på historiene og personkarakteristikkene synes jeg. OK krim. Det er morsomt, men kanskje litt tragisk, å lese de som er fra rett før krasjet, om hvordan alle de kjenner jobber i banken. Og denne: «Hvorfor ville hun begå selvmord, hun som hadde så fin bil?» Også litt snålt når Indridason insisterer på at også Reykjavik er uoversiktlig og stor og full av skumle narkovrak. Alle disse utilsiktede morsomhetene er kanskje det beste ved bøkene deres. De gir et innblikk i et lite land som ønsker å være en del av verden, likevel får demonstrasjoner når de får 25 vietnamesiske flyktninger.

Finland

Finland og Island: Så nært, men likevel så fjernt. Jeg har bare lest et par bøker av Leena Letholainen, og det var alt. Sørgelig at jeg kjenner så lite til vårt naboland.

Leena Lehtolainen

Lehtolainen skriver også ganske vanlig krim, litt spennende, og igjen er det miljøet som er det morsomste. Historiene er hakket mer sannsynlig enn historien til f-eks Stieg Larsson, men likevel ikke det politiet til stadig kommer over. Hun er veldig opptatt av hvor tolerant noen er som ikke bryr seg om at folk er homofile. Handler også om klassesamfunn og konflikter mellom A4-menneskene og forskjellige typer kunstnere, gruvearbeidere osv.

Og her er en flott oversikt over krimbøker: http://www.krimiwiki.dk/

Bildet fra Danmark er fra http://mindennapi.hu/cikk/eletmod/christiania-felszamoljak-a-hippi-gettot-a-belvarosban-/2011-06-27/1974

De to andre er fra Wikipedia og regjeringen.no 

Categories: bokanmeldelse | Stikkord: | Legg igjen en kommentar

Krim og spenning – noe bra og noe dårlig

Jeg har lest endel krimbøker. De fleste er nokså dårlige. Likevel leser jeg dem som regel ferdig, mens vanlige romaner er det oftere jeg legger fra meg. En krimbok har i det minste en historie, noe du lurer på. Hvem gjorde det? Vil han bli tatt?

Mange krimbøker legger an på en fortellerstil som gjør at du tror historien ligger nær virkeligheten, selv om det naturligvis er flere  konspirasjoner enn i virkeligheten. De beskrevne menneskene er dessuten nokså ofte bare en klisjé, og jeg synes nok ikke alltid de er troverdige.

Men det verste er psykobabbelet! Mange krimforfattere tror visst at virkeligheten er som i psykologiens lærebøker. Jeg klarer stort sett nå å holde meg unna de verste psykobabbel-bøkene, men jeg lurer på hvor mye det har påvirket oss å lese alle disse bøkene? Etter tredve sånne bøker tror du vel nærmest at det er mors skyld at sønnen ble massemorder? Ganske mye skjer på veien til å bli et voksent menneske. Selv om folk med vanskelig barndom er overrepresentert blant forbrytere,  er vel overrepresentasjonen av ADHD-tilfeller og narkomane enda større?

Mordene er som regel fullstendig usaklige og noe som virkelig ikke skjer i virkeligheten. Det vanlige «to kamerater på fylla krangler om kortspill»-mordet er nesten fraværende. Det er jo også sjeldnere nå. I det hele tatt er det litt vel ofte at ressurssterke dreper for å beholde privilegiene, i bøkene altså, ikke i virkeligheten.

Og alle feilene politiet gjør, men likevel klarer de å finne skurken. F eks nå leste jeg to bøker av en amerikansk forfatter som har fått kjempegode anmeldelser. Politiet i boka gjorde til stadighet den helt grunnleggende feilen som gjorde at Christer Petterson ikke ble dømt: De viser fram bildet av antatt skurk til et vitne, uten å blande bildet med ti bilder av menn som ligner. Da Lisbeth Palme senere sa hun kjente igjen Petterson, var det umulig å vite om hun kjente ham igjen fra bildet eller fra kinoen. Slik fungerer hukommelsen vår. Faktisk er det nå nesten bevist at fortrengning ikke skjer, men falske minner skaper vi oss til stadighet.

Og så lurer jeg på om vi blir påvirket av at skurken nesten alltid er så innmari ond tvers igjennom, og ofte blir skutt til slutt. Nesten reklame for dødsstraff.

Under bildet de bra bøkene!

Bra bøker:

De bøkene som inspirerte meg til å skrive dette innlegget var Svermen og Grensen av Frank Schätzing.

Begge bøkene handler om miljøkriminalitet, de er gode og tjukke, masse kunnskap mellom to permer, fant ingen store feil, ingen ulogiskheter i historiene, morsomme og interessante og forskjellige mennesker er hovedpersoner, og de er ikke spesielt klisjé.  Grensen tar litt tid før det blir skikkelig action, da er den til gjengjeld veldig spennende. I Svermen begynner spenningen tidligere. I begge bøkene dør noen av hovedpersonene, så spenningen holder seg, ikke som i Dan Browns bøker feks som har åpenbare tullefeil (at gravitasjonen på jorda var lavere i urtida?), og hvor hovedpersonene er fullstendig usannsynlige og uten personlighet. Hvsi du liker spenning er de noe for deg!

Noe helt annet: Bøkene til Fred Vargas. Ikke særlig spennende krim, selv om hun har med den obligatoriske «helten roter seg helt alene ut i myra der morderen gjemmer seg i mørket». Men helten er veldig snål og morderne er ennå snålere. Begrunnelsen for mordene er kjemperare. Underlige mennesker som gir ganske morsomme bøker.

Krimbøkene til Qiu Xiaolong , derimot har også sine morsomme sider, men er først og fremst interessant miljø med skarp politisk kritikk. Ikke spennende eller skumle, men lettleste bøker om folk som manøvrer i vanskelige situasjoner. Skrevet for et vestlig publikum av en kineser i utlendighet, noe som kanskje gjør dem lettere å forstå.

Fler bra bøker kommer kanskje etterhvert.

Categories: bokanmeldelse | Stikkord: , | Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.