Posts Tagged With: oppvekst

Bøker om integrering, muslimer, innvandring, minoriteter osv

Det blir litt tilfeldig hva jeg kommer på – har lest nokså mye i denne kategorien. Her er noen bøker:

Reidun Aambø (red): Typisk norsk å være uhøflig? Innvandrere har ordet

Denne boka er kjempemorsom og veldig nyttig. Burde være pensum for nye innvandrere, om den ikke alt er det. Folk fra diverse land, mange av dem har vært innvandrer også i andre land tidligere, har skrevet om sitt inntrykk av nordmenns væremåte. Du får diverse a-ha-opplevelser og kommer til å le av misforståelser.


Ed Husain: Islamisten. Hvorfor jeg ble med i den radikale islamistbevegelsen, hva jeg opplevde og hvorfor jeg forlot den

Omar Nasiri: Mitt liv med Al-Qaida.

Begge disse bøkene handler om menn som har vært med i ekstremistiske islamske bevegelser, men de er nokså forskjellige. Begge bøkene er veldig bra. Lettleste og interessante. Ed Hussain skriver mer om selve ideologien og om hvorfor han trodde på det og hva som han i dag ser at skurrer og er for utopisk og ting det dessuten ikke er grunnlag for i Koranen. Han beskriver unge mennesker oppvokst i Europa som blir ekstremistislamister og hater Vesten. Han forteller om konflikten mellom jentene som hadde sine egne møter og begynte å gå med niqab, og guttene som ble forelsket i disse da de tenkte at de måtte være «helt islamske». Så viste det seg likevel at jentene var «altfor feministiske». Flere giftet seg uten å kjenne hverandre ordentlig, fordi de mente det var den rette måten. Han forteller at ekteskap mellom islamister oftere førte til skilsmisse enn ekteskap blant vanlige muslimer. Jeg vet ikke om det bare er hans inntrykk, men det er hvertfall et aspekt jeg ikke har tenkt på. Mye om de ideologiske forskjellene mellom ulike grupperinger av ekstremistislamister. For meg virker alle grupperingene utopiske og minner litt om disse ekstremsosialistene jeg traff for tretti år siden, som mente at alt måtte rives ned for så å bygges opp, uten egentlig å ha et klart svar på hvorfor det skulle bli bedre og på hvilken måte etter at alt var revet ned. Folk vil bare bli mer rettferdige, liksom,  hvis vi bare kaller samfunnet islamsk/sosialistisk/kommunistisk…  Han bekymret seg over fattige afrikanske muslimer, men dreit totalt i de andre. Jeg hadde litt problemer med å komme gjennom boka fordi jeg ble så irritert, men den er nyttig og interessant.

Omar Nasiri virker som en veldig smart person, men han har liten utdannelse. Hans vei til rekruttering var helt annerledes. Han levde et omskiftelig liv, kan man si. Et liv som er helt fremmed for meg, det gjør det jo interessant. Hvor mye han lærte av å selge hasj på stranda i Marokko f eks. Han forteller at han ble tildels rekruttert til de alvorlige sakene nettopp fordi han var annerledes enn de andre, som bare fulgte ordre. Beskrivelsen av f eks hvordan han valgte å vaske do i treningsleiren og sa fra om skitt er bare en av mange morsomme episoder. Han skriver om hvor bitter han er på etteretningstjenesten som ikke bare var klønete, men dessuten lovet ham beskyttelse og mulighet til utdanning, noe han ikke fikk.

Jonas Hassen Khemiri: Et øye rødt

Emile Ajar: Med livet foran seg  

Jeg setter disse to bøkene sammen fordi de begge har en sår, litt liksom-tøff tone. En ung gutt som begynner på livet, og alle mulige vanskeligheter, stort sett utenfor hans kontroll. En ung gutt som tilhører en minoritet i sitt land, men bøkene handler egentlig ikke så mye om det. Litt om identitet og å bli voksen. Mye om det å mangle voksenpersoner og trygghet. Et øye rødt er skrevet på kebabnorsk (oversatt fra kebabsvensk), mens Emile Ajars bok er fra Paris. Begge er veldig morsomme, midt oppi all tristessen. Med livet foran seg er virkelig fra samfunnets utskudd, om alkoholikere og prostituerte og alkoholiserte prostituerte, mens et øye rødt er tross alt fra et mer vanlig hverdagsliv i Sverige, hvor hovedpersonens problemer er litt mer overkommelige.

Abid Raja: Talsmann

Afshan Rafiq: Utfordringer og muligheter

Khalid Hussain: Pakkis

Tre bøker skrevet av ungdommer med pakistansk bakgrunn vokst opp i Norge. Pakkis var den første boka på norsk skrevet av en av de nye innvandrerne oppvokst i Norge. Alle tre bøker tar opp dette med ulike krav fra storsamfunn og familie. Pakkis er en roman, de to andre er selvbiografier. Nokså lenge siden jeg leste dem. Alle tre har siden blitt kjente samfunnsborgere, blant «eliten» kan man vel si.

Jeg husker at jeg merket høyreideologien i Afshan Rafiqs bok. Hun hadde liten forståelse for strukturene som gjør at noen faller utenom eller er fattige, enten det var i Norge eller Pakistan. Abid Raja forteller ærlig om familieproblemer og sin medfødte sykdom. Rarest var det for meg å se hvor lite han kjente til Norge da han kom på ungdomshjem. Han visste ikke at det fantes etnisk norske med store problemer i familien, med narkomane foreldre. For meg ser det ut til at de største problemene har oppstått på grunn av familienes isolasjon og lille kunnskap om Norge, foreldrenes tro på at Norge bare dreier seg om fyll og sex og generelt sett syndige liv og deres skrekk for at barna skulle begynne med det, mens barna trodde noe helt annet, et slags lykkeland. De har jo opplevd rasisme, men det er ikke noen stor sak i bøkene. Kanskje mest i Pakkis. Alle bøkene er OK. Tror jeg syntes Abid Rajas bok var mest reflektert og interessant, tross alt.

Nasim Karim: Izzat. For ærens skyld

Amal Aden: Min drøm om frihet

Solomia Karoli: Sigøynerkongens datter

Tre bøker om kvinner med veldig vanskelig oppvekst. Jeg har ikke lest boka til Amal Aden. Det høres så fælt ut. Jeg ville heller ikke lest boka til Solomia Karoli om jeg hadde visst hvor grusom oppvekst hun hadde. Nasims Karims bok er bare delvis selvbiografisk. Nasin Karim hadde det derimot ganske bra først, selv om hun måtte være mye alene hjemme mens foreldrene jobbet. Hun deltok likevel endel på den norske arenaen, på disse kursene barn går på, før foreldrene fikk skrekken og trodde hun kom til å bli en forfylla flyfille om de ikke tok henne til Pakistan. Igjen: Det merkes tydelig hvor lite foreldrene vet om det norske. Hvis de hadde visst litt mer hadde kanskje historien blitt annerledes? Jeg har vanskelig for å tro at foreldre i Pakistan blir like hysteriske hvis datteren deres sier til broren sin «han er kjekk» om en gutt hun ikke en gang har snakket med, men bare sett på avstand.

Boka til Solomia Karoli handler også mye om barnevernet og deres utrolig merkelige beslutninger. Et barnevern som kanskje har vært litt vel opptatt av å «bevare noens kultur» ? Jeg gråt da jeg leste den. Ikke å anbefale for sarte sjeler, men hun er reflektert og forteller godt.

Jenter med vanskelig oppvekst får så innmari vanskelig oppvekst – det kan skje så mye fælt.

Aslam Ahsan: Regnbønnen

Om en oppvekst i et veldig fattig Pakistan, hvor den med høyest utdannelse hadde fullført barneskolen. Virkelig en oppvekst i en annen tid. Godt skrevet og interessant, men den har nok lite med dagens ungdom å gjøre. Kanskje innvandrerungdom burde lese den for å forstå mer av hva foreldrene deres kom fra?

Oppdatering: Jeg har også anmeldt Bokhandleren på Grønland, om Muhammed Anwar Soofi, en mann på omtrent samme alder som kom hit omtrent samtidig med Aslam Ahsan. Her.

Hans Calderas: I betraktarens ögon

Om oppvekst som sigøyner i Sverige. Dette er den beste boka jeg har lest om sigøynere, og generelt bra som fortelling om det å være minoritet. Den handler jo mest om hans familie og hans veldig spesiell oppvekst, men det illustrere hele tiden at vi alle ikke er mer enn mennesker. Han er veldig reflektert.

Amal Aden: ABC i integrering

Grei å lese og mange gode tips. I artikler og lignende har hun en litt hatefull retorikk, sikkert fordi hun har hatt en virkelig vanskelig oppvekst, men forslagene hennes her er ikke spesielt hatefulle, men laget med tanke på hva som vil være best for somaliere i Norge.

Naser Khader: Kader.dk

Sücrü Bilgic: Hovedfaktor i integrering. Religion, kultur, økonomi og dagligliv. Oversatt av Gunvald Ims og Joakim Parslow

To veldig fine bøker om integreringspolitikk og mulige tiltak og hvordan vi ser på hverandre. De beste. Selv om, som vanlig, de begge er tydelig mest kjent med innvandrere fra sitt eget land. Hva er det med det, at vi etnisk norske værsågod skal kjenne til alt mulig og være like bekymret over araberes problemer som over våre egne, mens innvandrere godt kan konsentrere seg om folk fra samme opprinnelsesland?

Unni Jacobsen: Snakker ikke samme språk.

Unni Jacobsens bok burde vært halvert. Størstedelen av boka er dessverre krisemaksimerte påstander som ikke er underbygd, om hvordan enorme mengder innvandrere gjør hva de kan for å unngå etnisk norske, og hvor dårlig barna deres snakker: Hverken norsk eller morsmålet. Jacobsen er logoped (bl.a) og har jobbet med barn som snakker for dårlig. Hun gjennomgikk barna som ble henvist til henne og fant at flesteparten hadde problemer kun fordi de var språklig understimulert.

Hun burde ha holdt seg til undersøkelsen sin, da ville hun vært mer troverdig og kanskje blitt hørt. Slik boka har blitt skriker hun for høyt om for mange ting, slik at alle som er pro-innvandring og mener at innvandrere beriker Norge og har en kompis fra et annet land med høy utdannelse som oppfører seg akkurat som norske – disse menneskene, som har stor makt i media, disse menneskene vil bare se bort fra boka. Noe som er synd, for hun har absolutt gode poeng og endel gode forslag, bl a at støtte til innvandrergrupper bør samles og det bør undersøkes hva støtten faktisk går til (Dette har vel blitt tatt mer alvorlig i det siste). Men det er altså tross alt en minoritet som har det så ille som hun beskriver, selv om det naturligvis er disse menneskene hun har jobbet med, og da virker det jo som om det er veldig mange. Hun forteller også om barn som har gått i barnehage uten å kunne særlig bra norsk: Et viktig poeng som diverse partier burde få med seg.

Tove Bull og Anna-Riitta Lindgren (red): De mange språk i Norge. Flerspråklighet på norsk

Bok om de forskjellige språklige minoriteter i Norge. Hvor mange snakker lulesamisk? Hvilke språk kommer til å dø? Hvordan oppstod nynorsk? Hva er en etnolekt? osv Nokså sprikende artikler og ikke nødvendigvis lettleste.

—————————————————————-

Oppdatering: her er flere bøker om minoriteter, integrering osv:
Minoriteter: Svenske bøker fra nord

Om tateren Alfred:  Et annet folk av Britt Karin Larsen

Flere bøker om sigøynere og tatere

Bokhandleren på Grønland. En pakistaner som flyttet til Norge.

Om Steinalderfolk av Jared Diamond: The world until yesterday.

Flere bøker om steinalderfolk.

Categories: bokanmeldelse | Stikkord: , , , , , , , , | 2 kommentarer

Blått eller rosa? Når mamma blir en liten gutt…

Enkelte er fra seg over lekenes inndeling i kjønn, andre mener det gjør ingenting, vi er forskjellige og det må vi akseptere.

Jeg mener begge synspunkt er forenklet.

JA, jenter og gutter er forskjellige, litt hvertfall, hvis vi tar en gruppe gutter og undersøker dem én og én vil de tilsammen være litt mer «guttete» enn  jentene vi undersøker. Men likevel: Jeg har hørt nok mødre si «Han er gutt, vet du» som forklaring på et eller annet frekt, bråkete eller voldsomt, men så når gutten viser seg å elske å tegne blomster, å leke med dokker, å kle seg ut – da blir det oversett eller forsøkt å pense ham inn på et annet spor. En grunn kan være «Jeg er så redd for at han skal bli mobbet», men det skal litt mer til for å bli mobbet. Å bli ertet litt av og til tåler de fleste. Og gir en slik holdning en slags tillatelse til at gutten deres kan mobbe andre gutter som er jentete?

Gutter er annerledes enn jenter, de sosialiserer oftere i store grupper, mens jentene liker oftere små grupper. Gutter er jevnt over litt mer interessert i mekaniske ting, voldsomme leker, spill – jentene er litt mer interessert i rollespill, de endrer reglene hele tiden, kler seg ut. Men mange jenter liker å spille fotball av og til. Mange gutter liker å kle seg ut og være en annen en liten stund. Og vi finner ekstra sporty jenter og ekstra stille gutter. Vi menneskere har så mange forskjellige aspekter det er litt vanskelig å se et menneske som bare en representant for et kjønn.

Og her er et nokså spekulativt innlegg om dårlig selvbilde og evolusjon: Se deg i speilet

Og et brev om gutte- og jenteleker jeg sendte til lego, og deres svar: Jeg er gutt, jeg liker rosa. Ergo: Rosa er en guttefarge.

Og her er et fint innlegg om stereotypier på en annen blogg: http://femmefallera.wordpress.com/2012/04/01/pippi-er-en-jente-jente/

Bildet under er fra bloggen http://frkbarlund.blogg.no/ – bloggen må leses fra begynnelsen

To aspekter som nesten aldri kommer opp i samtalen om dette temaet:

Kommer jeg alltid til å beholde det kjønnet jeg har?

Mange barn jeg har snakket med har egentlig vært litt usikre på hvordan disse greiene funker. F eks en gutt som sa forhåpningsfullt  til meg: «Når mamma blir liten gutt, da vil hun leke med meg». Jeg var nesten nødt til å skuffe ham.

Det virker for meg som om mange barn bruker litt tid og eksperimenterer litt for å finne ut hvilke kjønn de har og lære seg hva som er reglene for det kjønnet. I den prosessen er det viktig for dem med rosa tyllskjørt, slik at ingen som ser dem er i tvil om at de er jenter, ja! Gjerne utenpå bobledressen og gummistøvlene. Dessuten forteller jo alle voksne dem at de er fine. Snakk med barn om reinkarnasjon, og de kan nok tenke at de kan bli gjenfødt som en katt, men slett ikke som en av motsatt kjønn.

De lærer jo fra de er nyfødte at bare mammaene har pupp. Det er den mest grunnleggende måten vi inndeler mennesker i, også i de landene hvor de ikke bruker «han» og «hun» som personlig pronomen. Hvis jeg som voksen klipper håret kort vil alle likevel vite at jeg er kvinne. Ikkeno problem. Barna vil vel også gjerne havne i rett kategori?

Hva er egentlig viktig i utviklingen av et trygt barn?

Egentlig burde det ikke gjøre så mye at ballen er rosa, bare jenta kan leke like mye med baller som gutten, om det er det hun vil. Det gjør vel heller ikke noe om håndball blir definert som jentesport og fotball som guttesport.

Det viktige er vel at begge kjønn får alle typer leker og at det er tillatt og oppmuntret til å leke litt med det ene og litt med det andre.

Her hvor jeg bor er det veldig mye fotball blandt gutta. Helt ærlig synes jeg det er de som taper mest på kjønnsskillet, for det blir så ensidig. De færreste blir proffe fotballspillere, og de leker jo nesten ikke rollespill eller andre ting. De guttene som ikke liker fotball leker enten med jenter og finner seg i å bli ertet, eller de finner en kamerat som liker det samme som dem.

Og i morgen skal vi se om jeg klarer å legge ut noen forslag jeg har til lego for forbedringer. Jeg elsker lego! Harry Potter-lego! Sfinksen!

Og her er et nokså spekulativt innlegg om evolusjon og dårlig selvbilde: se-deg-i-speilet/

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.