Posts Tagged With: multikulturelle

Med innvandrerbarn i klassen – del II

Jeg har også skrevet om innvandrerbarn i klassen her og del tre er her. Endel av dette jeg skriver her er sikkert godt kjent av de fleste lærere, men vi opplevde dessverre på vår skole at lærerne ikke hadde tenkt på mye av dette.

Kulturforståelse og aksept av andres idéer

Det ser ut til at noen mennesker tror at alle norske er enige om alt. Slik er det naturligvis ikke. I all samhandling mellom mennesker foregår det hele tiden en slags stille forhandling: – Skal jeg avbryte ham nå? – Skal jeg si fra om at jeg er uenig? – Kjeder jeg ham med denne lange historien?

Når vi vet at noe er veldig viktig for den vi snakker med er det ikke alltid at vi sier fra om at vi er uenige. Og det er mange måter å løse forskjellighet på, for eksempel blant oss som har et barn som spiser glutenfritt og kanskje også uten melk, er det noen som rett og slett baker kakene og tar med på besøk så det er nok til alle, andre tar med bare til seg selv, men de fleste av oss har akseptert at folk ikke klarer å bake glutenfritt og er redde for uhell, så vi forventer oss nesten aldri at den vi besøker skal kunne servere oss kake. Hvor går grensa for hva du kan forvente av andre? Det er ikke alltid så enkelt. Sammen med andre vil vi som regel både gi og ta litt. SANYO DIGITAL CAMERA

Noen mennesker er så redde for å virke rasistiske at de aksepterer hva som helst, andre er så opptatt av «det norske» at de nærmest krever at alle andre skal like samme musikk som dem og ha samme hobbyer som dem (gå på tur i skogen). Noen ganger er ting så viktige for andre at det er vanskelig å kreve av dem at de skal endre seg, andre ganger kan de godt jenke seg litt.

Som lærer for en klasse med innvandrerbarn (eller Jehovas vitner barn eller andre minoriteter): Tenk deg om litt før du krever noe/lar være å kreve noe, og diskuter det med foreldrene. Si helt ærlig at det er vanskelig for deg å bestemme deg for hva du skal kreve og hvordan skolen skal gjøre det. Be dem om å hjelpe til med å finne en løsning. Jeg har også skrevet om når vi skal si fra om ting her.

Hvordan er innvandrere i virkeligheten?

Når folk diskuterer innvandring ender det ofte opp med at de diskuterer hvordan innvandrere er, og så er de uenige. Derfor sendte jeg som sagt endel argumenter mot innvandring til noen i FrP, men det ser ikke ut til å ha hjulpet. (De er dessuten for arbeidsinnvandring, som merkelig nok ikke kan ødelegge norsk kultur.)  Jeg vet ikke om forskjellen i hvordan etnisk norske tenker om innvandrere bare bunner i ulik ideologi som de har fra før, eller om det også avspeiler ulik erfaring.

Når folk forteller om sin dårlige erfaring med innvandrere, mens du selv bare har positive erfaringer: Husk at folk er forskjellige, også innvandrere, og det kan godt tenkes at den du snakker med faktisk virkelig har møtt sure og lite imøtekommende innvandrere. Å gå rundt og tro at alle innvandrere er hyggeligere enn norskinger, mer imøtekommende enn norskinger, høfligere enn norskinger osv er jo egentlig rasistisk. Selvsagt fins det like mange sure innvandrere som det fins sure og forstokka nordmenn.

Vi klarer ikke bli kjent med alle. Er du f eks en forelder med barn i skolen vil du kanskje bli kjent med omtrent 5 foreldrepar. Dersom resten av klassen faktisk ikke vil ha noe med deg å gjøre fordi du er norsk vil du egentlig ikke legge merke til det. Dersom du har et par innvandrervenner vil de sannsynligvis være personer som er åpne for å bli kjent med norskinger. Det betyr jo ikke at alle andre innvandrere er sånn som dine venner.

Jeg tror det er best for barna når de har mulighet til å gå ut og bli kjent med andre i samfunnet, også norske. Jeg liker ikke at det vokser opp barn i Norge som ikke kjenner noe til etnisk norske og derfor tror alt mulig rart om oss. De må, som etnisk norske også må, lære seg at om du utenfra ser ut til å tilhøre en viss gruppe betyr ikke det at du derfor deler alle de karakteristika som andre tror at den gruppen har. Se mennesket, ikke kulturen!

Livssituasjonen til innvandrerne

Mange innvandrere kommer til Norge som unge voksne, med små barn, eller de har nettopp kommet når de får barn. De kjenner ikke Norge så godt, de har ingen jobb eller en dårlig betalt jobb, og de bor dårlig og trangt – men likevel kanskje bedre enn i sitt startland. Ofte kommer mannen først, slik at mor kjenner Norge enda dårligere enn ham. De færreste har besteforeldre i Norge og de er ikke vant til å skaffe seg hjelp fra andre enn familien.

Mange har slekt i startlandet som forventer at de skal sende masse penger hjem. De har sett på amerikanske sitcoms og tror at alle i Vesten bor i kjempestore villaer og har tre biler hver. De har kanskje en idé om at mor er best for barna, og tenker ikke over at i hjemlandet vil det ofte være en bestefar eller en onkel i nærheten som gir barna litt annen input. Endel fattigfolk har en så sterk drøm om et stort hus i landsbyen at de jobber livet av seg for å få det til, selv om det går kraftig utover barna og de egentlig aldri kommer til å bruke huset.

Mangel på besteforeldre, dårlig råd og lite kjennskap til Norge er selvfølgelig et savn for barna og kan skape motsetninger med majoritetsbefokningen når de vokser opp. Det har å gjøre med identitetsfølelse. Å føle seg som en del av samfunnet.

Leksehjelp og skoleflinkhet blant innvandrere

Vi forsøker å kutte ned på arbeidstiden til voksne, samtidig som vi øker arbeidstiden til barna. Og alt skal visst være offentlig. Foreldrene, som er de voksne som er mest interessert i sine egne barn, skal ikke ha hovedansvaret. Jeg mener at leksehjelp er helt feil vei å gå. Istedenfor tror jeg det er lurere å lage lekser som foreldrene ikke trenger å hjelpe til med.

Noen ting må pugges, for eksempel gangetabellen. Det er også en verdi i seg selv å øve på å sitte arbeide lenge med en oppgave. Men disse oppgavene bør ikke være av en slik karakter at barna trenger hjelp hele tiden. Noen skoler eksperimenterer nå med en slags «motsatt» undervisning: I lekse må barna se på en video av læreren som forklarer pensum. På skolen jobber de med oppgavene som kjemieksperimenthører til. En ekstra fordel med dette er at foreldrene også kan lære seg det som barna lærer, og fortelle barna det de vet om samme tema. Og naturligvis at foreldre som er dårlige i norsk får norsktrening. Videoen kan jo ses på omigjen og omigjen. Den kan sikkert legges ut på skolens egen hjemmeside slik at bare de med passord kan se den, om læreren synes det er flaut.

Vi ser på alle statistikker at barn av høyt utdannede gjør det bra på skolen. Jeg kjenner mange med høy utdannelse, og ingen av dem er veldig ivrige med leksehjelp til barna. Det de derimot gjør er å ta med barna på tur, når de ser noe spennende forklarer de hva det er, de leser høyt for barna og slår av TV´n.

Allerede når barna er tre år er det stor forskjell i hvor stort ordforråd barna har. Jeg mener at det viktigste vi kan gjøre for våre framtidige barn er å lage masse kurs for foreldrene: Obligatorisk barneoppdragelseskurs også for fedrene, barselgrupper som foregår på helsestasjonen med helsesøster slik at innvandrerkvinner også møter opp, og kurs mot skilsmisser. Når barna begynner på skolen er det litt seint å begynne lære norsk eller å få et stort ordforråd. Det er naturligvis slett ikke umulig, men det er mer effektivt at foreldrene lærer opp barna fra en tidlig alder.

Det er nokså mye rar forskning på dette. For eksempel har det vist seg at innvandrere med lav utdannelse har barn som klarer seg mye bedre enn etnisk norske/innfødte amerikanere med lav utdannelse. Dette er å sammenligne epler og pærer. Folk som er oppvokst i et krigsområde har kanskje ikke hatt noen mulighet til å gå på skole, men det betyr ikke at de ikke er friske, ressurssterke, smarte folk. Faktisk er det for det meste bare ganske ressurssterke som klarer å komme seg hit. De som er oppvokst her uten å klare å ta gymnas har derimot som regel et eller annet problem, ADHD for eksempel, og det er jo delvis arvelig og delvis kan man tenke seg at foreldre med rotete liv også har vanskelig for å gi sunn mat til barna sine og få dem i seng i tide.

Det har også vært undersøkt om det hjelper med gratis halvtids barnehage. Selvsagt kan barn som har gått litegrann i barnehage litt flere ord på norsk enn et barn som bare har vært hjemme med mor som bare snakker arabisk. Men det har ikke vært sammenlignet med «arabisk mor som forstår hvordan hun skal lære barna norsk og viktigheten av å lære barna norsk før barnet begynner på skolen». Dette kan foreldrene lære på foreldrekurse når barna er små.

Jeg har skrevet forslag til morsomme lekser her.

Si det til foreldrene!

Jeg opplevde at lærerne på mitt barns skole for det første ikke egentlig så det vi som foreldre så, for det andre at lærerne trodde på det der «Det er deres kultur» og dessuten at lærerne ikke våget å si fra om ting. Heller ikke om ting som f eks mobbing. Det går an å si fra til foreldrene. Si dette:

– Forventer du at barnet ditt skal bli lege, må det ha toppkarakterer, og du må hjelpe til. Den beste måten å huske ting på er å oppleve det og snakke om det mens du opplever det. Skolen er ikke nok, dere må sørge for at barna lærer mer. Er du dårlig til å lese høyt, kan du istedenfor låne en lydbok på biblioteket og høre på den sammen med barnet ditt, du kan se på Newton og Schrodingers katt, og ta dem på tur i skogen og fortelle dem om alt du kan om trær og planter, bygge en hytte med dem, … Det viktige er at dere gjør mye forskjellig sammen og prater mye sammen om alt mulig.

– Synes du det er slitsomt å gjøre mange ting med barna, kan du jo bytte på med andre foreldre.

– Vil du at barna dine skal få en god jobb som voksne, vit at mange jobber, kanskje så mange som 60%, blir gitt gjennom kjente. Ved at de kjenner mange øker sannsynligheten for å få en god jobb. Det er ofte ansatte anbefaler bekjente til sjefen.

– Barnet ditt har mange gramatikkfeil og lite ordforråd på norsk. For at barnet ditt skal lære bedre norsk må du….

Og når foreldrene klager over at de har mange barn og det er mye arbeid:

– Du har selv valgt å få så mange barn, nå må du leve med det valget. Kanskje du også kan slutte å si til andre: «Skal du ikke prøve å få en til?» (Det er et stort press om å få mange barn i enkelte innvandrermiljøer.)

Disiplin på skolen

Endel innvandrere forstår ikke norsk type disiplin. Selv om barna våger å si imot foreldre og lærere eller å tulle med lærerne, har også vi norskinger en grense de ikke kan trå over. Grensen er bare litt forskjøvet. Barna kan si fra om at de er uenige, men ikke mase for mye. Barna kan si at de ikke vil noe, men ikke bruke frekke ord eller kalle læreren stygge ting. I enkelte land, som f eks England, hvor grensene er strengere enn her, er det vanlig at elevene blir går bananas og knuser alt når læreren går inn i et annet rom. Slik er det ikke i Norge: Elevene er kanskje mer åpne om uenighet, men til gjengjeld venter de seg samme respekt fra læreren tilbake. Læreren sier heller ikke frekke og stygge ting til elevene, og de fleste reglene på skolen er ganske fornuftige. Med mange dusteregler ender elevene opp med å ikke ta reglene alvorlig. Forklar reglene på skolen for foreldrene og si til dem at det er en grense også for oss, og den er veldig klar.

Be foreldrene om å samarbeide og vise respekt for læreren og også om Norge, og ikke snakke stygt om Norge så barna hører det. Barna tar det mer alvorlig enn foreldrene tror og det er lettere å huske negative karakteristikker enn positive. På skolen mitt barn gikk var det et skjellsord å si «Du er norsk». Det er ikke noe ålreight.

Foreldremøter

Det viktigste med foreldremøter er ikke at foreldrene skal få høre om den nye «stasjonsundervisningen» eller det nye administrative systemet. Hverken norske eller innvandrerforeldre har noen særlig forutsetning for å forstå hva det betyr. Det viktigste er at foreldrene skal bli kjent med lærerne og ikke minst: Hverandre.

Nå foreldrene kjenner hverandre trenger de ikke ringe til deg for alt mulig, de kan spørre hverandre, de kan bytte barnevakt, de kan ordne opp i barnas konflikter uten å involvere læreren.

Vår skole var en såkalt «Olweus-skole», og i heftet til Olweus står det at «alle elementene i mobbeprogrammet må gjennomføres for at det skal virke». Men skolen gadd ikke arrangere vennegrupper. Vi norske foreldre ba om det i FAU, men en av innvandrerne sa «Det får du ikke folk til å bli med på». Så det var jo egentlig ikke noen Olweus-skole. 06135739_piknik2

Fordi jeg pressa meg på alle, så og si stakk foten i dørsprekken og nekta å gå, ble jeg kjent med ganske mange foreldre. Noen ganger ble jeg bedt om å sitte barnevakt eller gjøre andre ting for folk jeg selv syntes at jeg nesten ikke kjente. De kjente meg best.

Jeg foreslår å ha masse introforeldremøter i begynnelsen av skoletiden, for førsteklassingene, hvor dere inviterer fire foreldrepar. Gjerne foreldre av barn som leker sammen, eventuelt noen som bor i nærheten av hverandre, eventuelt tilfeldig. De enslige mødrene er det likevel lurt å invitere for seg, tror jeg. På disse møtene forteller du om leggetid og påvirkning av skolegang, matpakke, hvordan de kan hjelpe med leksene, og spør dem masse om hva de selv synes og tenker, og passer på at de også prater mye, slik at de blir kjent med hverandre og føler seg trygge på hverandre. Sørg for at de gir hverandre telefonnummer og be dem om å treffes igjen. Si det er bra for barna når foreldrene kjenner hverandre, slik at de kan besøke hverandre. Pass på at du får dem til å spørre hverandre om ting som «Mitt barn spiser ikke pølse, vil du gi dem pølse? Heller ikke kyllingpølse» osv. Det krever nok en god del mas av deg å få dem til å treffe hverandre første gang, kanskje du må være flere ganger, men jeg tror du vil få mye igjen for det.

Barna bør være med på disse små foreldremøtene. Og hvis du også klarer å få med fedrene er det kjempefint.

Språk

Du synes kanskje at det er romantisk at barna kan flere språk, men det du kanskje ikke vet, er at ordforrådet på begge språk ofte er litt lavt. Det krever tid å lære seg et språk og alt ordforrådet, og det er norsk de kommer til å få bruk for mest i Norge.

Det er et problem for de barna som ikke snakker det språket om du tillater morsmål på skolen. Det hindrer samhandling. De skal bo i Norge og det er lurt å snakke norsk uten aksent og med godt ordforråd. Det er ikke noe genetisk som tilsier at de ikke kan lære norsk uten aksent eller at det er best å bare snakke foreldrenes språk. Det blir vanskeligere for deg å opprettholde disiplin om du ikke vet hva de sier til hverandre.

Det blir lett til at det danner seg gjenger ut fra språk og at de bruker «sitt hemmelige språk» som et maktmiddel overfor andre barn.

Jeg opplevde bl a at jeg var den eneste foresatte som kom for å hjelpe til å knyte skøyter og barna snakka urdu hele tiden så jeg ikke forstod noe, og de oppførte seg frekt og respektløst mot meg. Læreren så det, men sa ikke fra. Og så lurer de på hvorfor de norske foreldrene tok barna ut av skolen?

Lekebehov og forstyrrelser i klassen

Noen foreldre mener at barna får dekket sitt lekebehov på skolen. Da ender naturligvis barna opp med å leke i klassen. Det forstyrrer jo alle de andre også.

Noen barn har dessuten mer behov for bevegelse enn foreldrene forstår. Det passer kanskje ikke for alle barn å gå på koranskole hver ettermiddag (faktisk tror jeg ikke det passer for noen barn. To ganger i uka burde være nok). Mange foreldre vet ikke om mulige aktiviteter i nabolaget og de klarer heller ikke følge barna til aktiviteter hver uke. Diskuter med foreldrene om de kan bytte på å følge barna til fotballtrening med foreldre til venner av barna. Forklar at foreldrene må se på barna når de er på fritidsaktiviteten ellers kommer de til å slutte, og så plutselig blir de voksne uten egentlig å kunne så mye. Dette er det akademikerforeldrene gjør: Maser på barn i naturbarna at de skal fullføre når de har begynt på en aktivitet. Men barn er naturligvis forskjellige, og de må finne fram til passe mange aktiviteter og aktiviteter som passer til det enkelte barn. For mange er det kanskje best at foreldrene går tur med barna, at de får lov til å besøke en venn hvor de kan herje litt i bakgården, at borettslaget går sammen om å kjøpe en trampoline.

Fritidsaktiviteter er det største problemet for de etnisk norske barna som går i en innvandrerdominert klasse. De norske foreldrene forventer at barna vil få venner i klassen de kan besøke om ettermiddagen. Hvis alle de andre barna går på koranskole og tamilsk leksehjelp alle dager i uka (eventuelt ikke får lov til å gå noen steder) vil jo de norske bli ensomme. Ta opp dette på foreldremøte. Snakk om lekebehov og viktigheten av å lære å kjenne samfunnet. Si rett ut at de norske på skolen kommer til å ta barna sine ut om de ikke får venner i klassen de kan treffe på ettermiddagen. Si klart fra at det er alles ansvar (alle kommer til å tenke at det ikke gjelder deres barn). Si det direkte når du har de små foreldremøtene. Hvis du har flere svært urolige barn i klassen, med lignende problemadferd, kan du jo be disse foreldrene sammen. Så blir det mindre flaut for dem.

Sengetid og urolige barn

I noen land mener folk at voksentida blir så slitsom, så de får ha så mye frihet de vil når de er små. Det er også interessant å lese boka til Ronny Ambjörnsson om forskjellen på arbeiderfamilier og de mer kondisjonerte og ulike oppdragelsesmetoder. Denne forskjellen gjenkjenner jeg når jeg ser hvordan endel innvandrere oppdrar barna sine. Men skal barna lykkes på skolen må de ikke være bæltrøtte. Det er ikke sikkert at foreldrene vet hvor trøtte barna er. Hvis barnet er urolig på skolen, eller motsatt, veldig passiv, ville sengetid være det første jeg spurte foreldrene om, deretter om barnet får frokost og hvor mye godteri det spiser. Vi lever ikke i jordbrukssamfunn uten avtaler etter klokka: Her i Norge går alt etter klokka og de må bare venne seg til å leve et moderne liv. Barna klarer jo ikke konsentrere seg om de er veldig trøtte.

Det gjelder også mandager. Si også fra om at det ikke er bra for barna deres å være oppe seint, selv om det er helg, for det er vanskelig å snu døgnet på plass igjen på mandag.

Manglende voksenkontakt

Dessverre er det endel barn som ikke får nok voksenkontakt. Noen ganger er det vanskelig å gjøre noe med annet enn ved å skaffe barnet en støttekontakt eller andre typer betalt hjelp, men ganske ofte har rett og slett foreldrene ikke tenkt på hvor stort behov barnet har for å snakke med foreldrene. Hvis barnet er klengete på deg, snakk med foreldrene om behov for voksenkontakt når du har foreldremøte.baltus

Fars rolle

Som sagt: Ikke alle har tenkt på at det er ikke nok å bare være far, far må aktivt delta og bli kjent med barna. Dette tar tid. Barnas oppvekst går fort. Foreldrenes drøm er kanskje å eie en mercedes, men barnas drøm er å være mer sammen med far. Forklar foreldrene forskjellen på deres egen oppvekst i en landsby med masse slektninger i nærheten, hvor det alltid var en voksen å snakke med, og med mor alene i en leilighet og far ute for å jobbe. Si direkte til fraværende fedre at hva de gjør er viktig for barna, og at barna lengter etter dem.

Sannsynligvis er god kontakt med pappa viktig for at jentene ikke skal få tidlig kjæreste. De vet de har allerede en mann som elsker dem, de har ikke dårlig tid.  http://www.deseretnews.com/article/865565047/Dads-advice-very-influential-in-teenagers-sexual-activity.html?pg=all

Sannsynligvis gir godt forhold til far at jentene blir bedre i realfag. http://www.forskning.no/artikler/2009/desember/236860

———————————————————————–

http://www1.cyfernet.org/prog/teen/94-youthfut11.html   Mother’s communication with sons and daughters was associated with later intercourse in one study, but son’s discussion with father was linked to early sexual activity, suggesting that fathers may be encouraging their sons to be sexually active (Brooks-Gunn & Furstenberg, 1989; Dryfoos, 1990). A study by Moore, Peterson & Furstenberg (1986) provides some insight into what might be going on. In families where parent-daughter communication was high and parents had traditional values, teenage daughters were less likely to be sexually active compared to families where parent-teen communication was good but parents had more liberal values. This suggests that whether or not parent-child communication inhibits sexual activity by teens is dependent on what gets communicated.

We measure neighborhood monitoring by asking teens questions like, «If you were to do something wrong and a neighbor or other adult in your community were to see you, would they tell your parents?» This graph shows that teens who report low neighborhood monitoring are about twice as likely to be sexually active than those who report high neighborhood monitoring. This is a pretty impressive effect when you consider that neighborhood monitoring is a fairly distal factor when compared to factors within the individual or family.

KAREN: COMMUNITY DISORGANIZATION – In the future, we plan to look at other community factors that may jeopardize youth. It is our guess that sexual activity may be partially related to the mobility rates and the degree of community disorganization. By community disorganization, we mean when neighbors don’t know each other, parents don’t talk to each other, and few community norms or standards exist regarding curfews, drinking, and age of first dating. This community disorganization, which can occur in middle and upper-middle class neighborhoods as well, may be a risk factor for sexual activity.

—————————————————————
Eksempel på tilpasning til foreldre som synes noe var veldig viktig: Barn fra Jehovas vitne fikk aldri delta i skoleavslutningen fordi foreldrene så på nisseluee som hedensk.  Etter å ha tatt det opp på foreldremøte ble de enige om å arrangere «vinteravslutning» uten julepynt. Men det tok litt tid før den sanne historien kom i avisene. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Ingen-juleavslutning-i-Drammen-6719652.html  Her er den sanne historien: http://dt.no/nyheter/nisselue-forbudet-skulle-skane-etnisk-norske-barn-1.6666697
Stimulering av barn: http://www.forskning.no/artikler/2013/april/352817 Begynn tidlig. Hva foreldrene gjør er viktigere enn hvem de er.
Maten barna spiser er kjempeviktig. http://www.forskning.no/artikler/2011/februar/278642
Ble ikke ansatt fordi hun pleide å se på Paradise Hotel på TV. http://www.dinside.no/840497/desiree-23-gikk-glipp-av-drommejobben
Norsk skole som klassedelt skole. Passer best til foreldre med høy utdannelse: http://www.utdanningsnytt.no/4/Meny-B/Grunnskole/Pedagogikk/–Skolen-er-tilpasset-elitens-barn
Bildet av kjemieksperimentet er fra www.dogurehberi.com 
Piknikbildet er fra mebk12.meb.gov.tr og fra www.baglar.bel.tr 
Bildet av barna som klatrer er fra http://ut.no/artikkel/1.6881451
 
Advertisements
Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , , | Legg igjen en kommentar

Flerkulturelle ekteskap og skilsmisser

Helt ærlig mener jeg at alt dette med «Vi må forstå at det er deres kultur» er bare piss. Ingen setning har ødelagt mer for innvandrere enn den setningen der. Hva betyr den egentlig?

For det første betyr den setningen at vi er veldig ulike. Kommer du fra et annet land enn meg er det bare med nød og neppe vi kan forstå hverandre. Så forskjellige er vi at vi trenger hjelp til å forstå hverandre!

For det andre betyr den at «de» er en enhetlig gruppe og enige i alt.

For det tredje betyr den setningen at det bare er «vi» som må ta hensyn til «dem». «De» trenger naturligvis ikke ta hensyn til «oss», for «de» er jo ute av stand til det, så primitive som «de» er.

For det fjerde betyr den setningen: «JEG er en åpen og tolerant person, snill og god, som dessverre er nødt til å påpeke at DU ikke er like snill som meg. Jeg må til og med forklare deg hvordan du skal oppføre deg når du snakker med andre mennesker. Mora di har nok ikke gjort bra nok arbeid der, nei.»

Jeg sier igjen som Lord Vetinary: «I Ankh-Morpork har vi alltid en utstrakt hånd til dvergene, naturligvis i en lett nedovervendt retning.»

Jeg foreslår å bytte ut setningen til «Vi må alle være høflige mot hverandre». Alminnelig høflighet holder lenge, og det er universelt! Jeg forventer at du ikke tror at du sitter og snakker med en kultur, men at du snakker med et ekte menneske  og forsøker å forstå akkurat det mennesket som sitter der ovenfor deg og hva akkurat han eller hun er opptatt av akkurat nå.

woods-family

Flerkulturelle ekteskap

Men det stemmer jo at fler blandingsekteskap går fyken enn ekteskap mellom to fra samme land. Noen skylder på kjønnsrollene: At norske kvinner naturligvis er dårlige til å holde på menn, fordi de gidder ikke gjøre husarbeid, men forventer at mennene skal gjøre alt. Noen skylder på proforma-ekteskap: At mange av disse ekteskapene uansett bare er juks, med formål kun at den utenlandske ektefellen skal få oppholdstillatelse.

Vel, det vet jeg ingenting om, og som alt annet folk lyver om er det jo fryktelig vanskelig å finne ut sannheten. Her er hvertfall noen tips dersom du har tenkt til å gifte deg med en skummel person fra det store utland.

Idéen om et land

En gang var jeg på en fest der snakket med et kjærestepar hvor han var norsk og hun var au-pair fra Filippinene. De hadde vært sammen i et halvt års tid. Jeg spurte hva hun hadde planer om, og hun hadde lyst til å studere ferdig og ta Master-grad, og snakket om hva slags jobb hun kunne få her med den utdannelsen. Der kommer han inn:  – Men jeg trodde du ville være husmor og hjemme med barna!

Hun: – Men jeg trodde du ville ønske deg en utearbeidende kone!

Det er jo sant: I Norge jobber de fleste kvinnene. De fleste norske menn er nok relativt fornøyde med det, de får jo litt høyere levestandard og litt mindre press på seg. Den norske mannen som ønsker seg en hjemmeværende kone ser kanskje til Asia for å finne seg en slik? Mens den asiatiske kvinnen som ønsker å jobbe ute ser til Norge for å skaffe seg en mann som liker det? Da blir jo kombinasjonen ikke så vellykket.

Det kan ta litt lenger tid å finne ut hva en utenlandsk person mener og drømmer om. Det er lurt å bruke litt tid på diskutere, slik at dere klarer å se forbi myten om landet og se mennesket.

Hvor skal dere bo?

Det er naturligvis alltid vanskelig. Hun får en kjempebra jobb et sted han ikke har sjangs til å få noe å gjøre, ingen venner, ingenting. Skal de flytte eller bli boende? Med svigerforeldre og familie i to land blir det enda vanskeligere. Dersom utlendingen har tenkt til å flytte til Norge for å bo sammen med deg, vit at det er ikke så lett å flytte til et nytt land. Det er en stor fordel dersom han eller hun allerede har vært gjennom en migrasjon til et annet land og vet hva som venter. Det gir en stor maktubalanse i ekteskapet, der den ene er kjent i landet og den andre totalt kløne.

Det venter også en tøff periode for den herboende, som må finne seg i at den importerte går gjennom forskjellige faser: Avhengighet, sur fordi han/hun er avhengig, baktaler Norge ved enhver anledning, lengter hjem, får ikke jobben han/hun ønsker seg, finner ikke venner annet enn fra samme startland…

Jeg kjente en gang en god del mennesker fra Sør-Amerika. Nesten alle skilte seg etter en stund i Norge. Det er rett og slett vanskelig å være immigrant, i et ekteskap er det ulikt hvordan man fikser situasjonen, og alle ekstra problemer tærer på ekteskapet. Typisk eksempel på én-kulturelle ekteskap som likevel fikk problemer.

Når det gjelder det at pakistanere i Norge ikke skiller seg: De har et utrolig sterkt press om å holde sammen, og mange forventer på ingen måte å oppleve kjærlighet i ekteskapet. Ellers vet jeg om flere som i praksis er skilt, hvor mannen har nye kone i Pakistan og reiser dit stadig vekk.

Dersom du har tenkt til å flytte til utlandet: Vit at det er ikke sikkert det er så lett. Det kan skje ting som gjør at ektefellen din vil flytte hjem. Er du klar for det? Kan du klare deg i det landet?

Dersom du flytter til utlandet, husk at det går ganske fort å miste alle trygderettigheter i Norge. Kjekt å ha et sikkerhetsnett.

Støtte fra familie

Når livet butter imot, og før eller siden vil livet bli litt krøkkete, er det kjekt å ha familie og venner som kan støtte deg. Den importerte har ikke det. Han/hun har bare deg. Det er ingen svigermor der som legger merke til at ekteskapet skranter og som kan komme med råd, hjelpe til litt med å avlaste litt husarbeid osv.

Noen har til og med familie som aktivt motarbeider ekteskapet.

Kjenn familien før du gifter deg

Det er ikke alltid praktisk mulig, men det er en stor fordel å kjenne svigers før du gifter deg. Er de veldig negative til deg? Hva forventer de av deg? Forventer de at du skal sende dem masse penger, at du skal gå med samme type klær som de gjør, at du skal besøke dem i absolutt alle ferier, at diverse slektninger skal komme og bo hos deg og du må varte dem opp hele tiden?

Kanskje de tror på masse myter om folk i vesten, myter som slett ikke passer på deg. Mange vil være redde for skilsmisse, og det har de jo god grunn til. Kanskje du kan berolige dem ved at dere f eks går på samboerkurs før dere gifter dere? Den katolske kirken i Norge har obligatorisk kurs for alle som skal gifte seg i kirken. Det er ganske lurt.

Bli så godt kjent med dem at du kan sende barna alene til svigermor på ferie uten å vøre redd.

Kulturforskjeller

Jeg må visst skrive om kulturforskjeller likevel. Ingen jeg kjenner har hatt «kulturforskjeller» som noen stor sak i ekteskapet, det er faktisk bare én ting jeg kan tenke meg: For eller mot omskjæring av gutter?

Jeg har tenkt til å skrive et innlegg om å finne sin første kjæreste, men har tenkt å fylle på med masse forskning, så det tar litt tid.

De vanskelige tingene i et ekteskap er som regel forhold til økonomi, hvor ryddig man skal ha det hjemme, om den ene er en somler mens den andre alltid kommer i tide, hvor mye dere skal satse på jobb framfor barna, hvor dere skal bo, hvordan dere takler uenighet og konflikter … men det som faktisk er virkelig vanskelig er som sagt når livet butter i mot, du får kanskje ikke den støtten av ektefellen du hadde forventet eller det blir ventet av deg at du skal gi mer enn du klarer, alltid være sterk.

Ta opp kontroversielle ting FØR der gifter dere, mens dere fortsatt er forelsket.blandingsbarn

Sende penger hjem

Kanskje din tilkommende kommer fra et fattig land og har en familie i konstante kriser. Fetter skal opereres og tantes hus ble knust i jordskjelv. Er det greit for deg at dere må sende penger, eller er det viktigere med fin bil? Ulikt forhold til økonomi er en veldig viktig skilsmissegrunn, uansett bakgrunn. Finn ut av det før dere tar opp lån sammen.

Barneoppdragelse

Som regel er det kvinnene som har hovedansvaret for barna og mennene mener at de «må tåle litt». Det er nok biologisk. Det enkleste for kvinner er å bare gå ut fra at de vil komme til å ha hovedansvaret og ta all interesse fra mannen som en positiv overraskelse. Men samtidig: Hvis du er en kvinne gift med en utlending, ikke tro på ham når han sier at «i mitt land er det bare kvinnene som passer barn».

I steinalderen og jordbruksalder, helt til den industrielle revolusjon, levde naturligvis menneskene sammen i store familiegrupper, hvor far, onkel og bestefar stort sett var i nærheten. Selv i dag, i mange jordbrukssamfunn lever folk slik. Selv om mor kanskje har hovedansvaret for stell og pleie, forteller bestefar historier, far snakker med barna mens han reparerer gjerdet, tuller med barna mens de luker sammen, osv osv. Det er ikke normalt at far stikker ut og går på kafé dagen land, og det er ikke normalt å ha så lite kontakt med slektninger som vi har og at så mye av ansvaret for barna faller på foreldrene og kun på dem.

Men som mor må du sannsynligvis legge til rette for at far skal være sammen med barna, finne på ting de kan gjøre sammen som er koselig. Sånn er det bare. Uansett hvilken kultur mannen din kommer fra.

Når det verste skjer

Mange er redde for kidnapping av barna ved en eventuell skilsmisse.

Vet du hvor familien til ektefellen din bor i utlandet, slik at ved en eventuell konflikt om barna kan du klare å finne igjen barna dine?

————————————————————-

Rapport om innvandrere og deres alder og sivilstand: http://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_200401/rapp_200401.pdf Side 41 står det om ekteskap mellom innvandrer og nordmann. Rapporten er fra 2004, så siden det har vært veldig mye arbeidsinnvandring de siste årene er den allerede for gammel. Men det er klart: Blir det arbeidsløshet her også, stikker nok de sist ankomne først.

Og dette er jo beroligende for Frp:

«Av gifte kvinner fra ikke-vestlige land er 28 prosent gift med norske menn uten innvandringsbakgrunn. 64 prosent hadde landbakgrunn fra samme verdensregion, og 5 prosent av mennene hadde uoppgitt landbakgrunn. Det er langt flere ikke-vestlige kvinner som er gift med norske menn, enn det er ikke-vestlige menn som er gift med norske kvinner.» fra side 44 i rapporten.

Og her er det om skilsmisser: fra side 88

«7.2. Blandingsekteskap går oftere i oppløsning For norske menn gift med utenlandske kvinner er skilsmisseandelene gjennomgående noe høyere for norsk menn gift med norske kvinner (tabell 7.3). For ekteskap med kort varighet er skilsmisseraten bare 0,3 prosentpoeng høyere enn i ekteskap der begge ektefellene har Norge som landbakgrunn. For ekteskap som har vart i 3 – 5 år er skilsmissen 1 prosentpoeng høyere enn for to norske (3,6 prosent). I ekteskap som har vart i 6 år eller mer der mannen er norsk og kvinnen har utenlandsk bakgrunn er skilsmisseandelen 2,1, mot 1,4 prosent for ekteskap der begge er norske. Norske kvinners blandingsekteskap mer ustabile enn norske menns Skilsmisseprosentene for norske kvinner i ekteskap med utenlandske menn er imidlertid langt høyere enn for ekteskap mellom norske menn og utenlandske kvinner. Skilsmisseprosenten er omtrent dobbelt så høy i norske kvinners blandingsekteskap, som i ekteskap der begge partene er norske. Det gjelder uavhengig av ekteskapets varighet. Ved varighet på 0-3 år er skilsmisseandelen 1,7 prosent, og ved varighet på 3-5 år er andelen 6,7 prosent. Ved lenger varighet er andelen 2,7 prosent.»

Her er en rapport til fra 2004, denne gang kun om etnisk norske menn gift med utenlandske kvinner: http://www.fafo.no/pub/rapp/747/747.pdf

Og det ser ut til at året disse to rapportene ble skrevet også var året det var flest skilsmisser. Kan det være noen sammeneheng? hehe

Det er hvertfall altfor mange skilsmisser i Norge. Det er ikke bra. Veldig dyrt for samfunnet og rart at ikke mer gjøres for å forhindre det. http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2009/nou-2009-5/5/2/5.html?id=549547

Oppdatering: I Danmark har det at annen generasjons innvandrere skiller eg oftere enn både dansker og første generasjon blitt katl en suksess. http://politiken.dk/debat/debatindlaeg/ECE2088925/den-danske-integrationsindustri-er-dybt-pervers/

Vi kan se hvor mislykket raseblanding ofte blir av bildet av de små barna nederst fra http://www.nemopan.com/community_issue/2173062/page/136

Og bildet av den øverste personen er også et eksempel på mislykket raseblanding, fra http://www.aolnews.com/2010/03/03/what-would-tiger-woods-father-do/ Foreldrene er de mest populære rasene : Afrikansk-ættet mann og thailandsk kvinne. Det ville virkelig vært trist om verden fikk flere slike.

Eksempel på situasjon hvor setningen «Det er vår kultur» har ødelagt for folk:. http://www.information.dk/467500

Categories: Uncategorized | Stikkord: , , , , , , , , | 1 kommentar

For lærere. Med innvandrerbarn i klassen – del 1.

Dette innlegget har også blitt litt redigert og publisert på bloggen lærerrådet.

Del II og del III av innlegget.

Nederst kommer praktiske tips. Først litt synsing:

Jeg mener at alle lærere med innvandrerbakgrunn fluksens burde søke jobb på skoler hvor flertallet av elevene er overklassebarn. Da vil vår framtidige generasjon av arbeidsgivere bli vant til at også innvandrere kan være autoritetspersoner, at også innvandrere er unike mennesker og at de har kunnskap om mange forskjellige ting, akkurat som innfødte.

Det der med at innvandrerlærere skal jobbe på skoler med mange innvandrerbarn for å være et forbilde for barna, mener jeg er tull. I nærmiljøet har allerede barna flere forbilder som er innvandrere: Foreldrene sine og deres venner. I offentligheten har vi etterhvert noen forbilder, og flere kommer nok. Det innvandrerbarna trenger er tvert imot å bli kjent med etnisk norske og å møte etnisk norske autoritetspersoner som respekterer foreldrene deres og interesserer seg for barna som mennesker. Og enda bedre: Hvis disse lærerene kan litt om deres bakgrunn og viser i undervisningen at også deres bakgrunn har noe interessant ved seg!

Å bruke innvandrerbarnas bakgrunn i undervisningen

Av en eller annen grunn er vi gjerne stolte over å komme fra samme land som en eller annen tilfeldig person som har gjort noe som har blitt lagt merke til andre steder i verden. Som om det var jeg selv som gjorde det. Det kalles gjerne «å være stolt av sin kulturelle tilhørighet» og blir sett på som veldig viktig for innvandrere. Uansett, vi er slik alle sammen, vi låner litt stolthet fra Northug og Bjørgens idrettsmeritter, samme hvor late vi selv er. Med littegrann kunnskap om andre land kan etnisk norske lærere gi også innvandrerbarn noe å skryte av. Når også foreldrenes bakgrunn blir skrytt av i klassen er det kanskje lettere for barna å kunne glede seg over norske suksesser og føle seg som deltager i den norske vinterolympiadegledesrusen?

vårt lille land tv2

Spør foreldrene

Det første du gjør som lærer er naturligvis å spørre foreldrene om de kan låne deg en bok deres startlands historie. Du trenger sikkert ikke lese hele, bare plukke opp noen berømte menn (det er dessverre nesten alltid menn), store oppfinnelser eller annet som passer i årets undervisning. Å nevne det i noen bisetninger er sikkert nok. Om foreldrene ikke har noen slik bok, kan de sikkert skaffe en fra andre som kommer fra samme land. Eller kanskje du greier å få kjøpt en på budsjettet til skolens bibliotek?

I tillegg kan du naturligvis bruke barnas kunnskap om andre språk, andre ordtak og annet klima i undervisningen. Snakk om f eks tørre, varme klima sammenlignet med fuktige og varme og vis forskjellig klesstil.

Mange foreldre kan sikkert bidra med mer i undervisningen. Spør dem når du har foreldremøte: Kan du komme og fortelle en historie i kosetimen? Historien må ikke være religiøs eller politisk – det kan lett bli konflikter mellom foreldrene av slikt. Kan du stille opp som ekstralærer i et eller annet fag? Kan du være med på tur så vi har en voksen til? Forklar hva en turforelder skal gjøre før du spør. Kan du lære oss en sang? En klappelek? En lek til bruk i gymmen?

Småbarna liker godt når foreldrene stiller opp, tenåringene dør av skam. Så det er nok ikke så egnet på ungdomsskolen. Hehe.

Å få foreldrene til å bli kjent med hverandre

Alt går enklere hvis foreldrene kjenner hverandre. Hvis du får innvandrerforeldrene til å bli kjent med hverandre kan de f eks ordne opp i endel konflikter mellom barna selv, de kan ringe hverandre og spørre om det var i dag det var tur istedenfor å alltid ringe deg, osv.

Forslag: Lag vennegrupper med bare noen få foreldre, still opp selv første gang de treffes.

Arranger «bli kjent»-foreldremøte med bare fire foreldrepar, hvor du er nøye med å introdusere dem for hverandre, spørre dem hva de synes om forskjellige ting, f eks barneoppdragelse, få dem til å snakke med hverandre. Arranger det gjerne med foreldrene til de barna som ofte leker sammen. La gjerne andre søsken få være med på dette foreldremøte. Du kan gjøre dette helt i begynnelsen av skoleåret og bruke anledningen til å diskutere hva de forventer seg av skolen og hva du forventer deg av dem. Pass på at de gir hverandre telefonnummer. Hvis du har flere enslige mødre i klassen kan du sørge for at de treffes på samme møte og foreslå at de passer barn for hverandre.

caritaslop2012_1

Mislykka og vellykka fester med foreldrene

Da jeg hadde barn på skolen arrangerte jeg en drøss med fester sammen med de andre foreldrene, for å bli bedre kjent. Jeg gjorde mange feil i begynnelsen. Her er det jeg lærte:

Fest med somalisk kultur. Poenget var at somalierne skulle vise fram sin kultur til de andre. Resultatet var at bare somalierne, de tre norske, og to pakistanske mødre kom. Vi hadde det fint, og pakistanerne var overrasket over hvor likt noen ting var, men det var jo bare to av dem.

Id-fest på skolen. På foreldremøte var alle enige om å arrangere fest på skolen etter ramadan, omtrent en uke etter id. Men da var alle så lei av å feste at nesten ingen kom, ikke en gang en av de som var med på å arrangere.

De norske kan alt: Det er en tendens til at innvandrerne tror at de norske foreldrene vet alt om skolen, skjønner akkurat når det er best at alle setter seg ned for å spise, at innvandrerforeldrene forventer at de norske skal hilse først osv. Si helt klart fra at slik er det ikke. Norske foreldre er like sjenerte i møte med nye mennesker som de selv er. Og når de har sitt første barn har de bare litt større peiling på hva som foregår på skolen i norge enn det en innvandreforelder har. Det er lenge siden foreldrene gikk på skolen, og som barn oppfattet de skolen annerledes enn det en voksen gjør.

Program: Det blir mest vellykka med et program. Samarbeid med læreren slik at barna lager et lite show.

Bli kjent metode:  Som sagt, at foreldrene blir kjent med hverandre mener jeg er det viktigste med foreldremøtene, men sørgelig undervurdert av lærerne. Dette er morsomt: Skriv f eks femten ordtak på et ark, med langt mellomrom mellom de midterste ordene. Klipp ut alle ordtakene og klipp dem også på midten. Gi et halvt ordtak til hver voksen og fortell dem at de skal finne den andre halvparten, og da er de et lag. Forutsetter naturligvis at alle kan lese og snakker litt norsk. Hvis du har noen analfabeter kan du løse det ved at ikke alle går én og én, men noen går flere sammen, eller bare at du på en eller måte uten at det merkes, forteller analfabeten hva det står på hennes lapp, slik at hun bare kan si det til de hun møter. Det går an å skjule, selv om det er krevende, men hun er sikkert vant til det.

Intervju: Barna kan forberede endel spørsmål som foreldrene som er på lag så intervjuer hverandre om. F eks: Hvor lenge får barna dine lov til å være oppe om kvelden? Slik blir foreldrene klar over hva de andre foreldrene synes om endel ting, og føler seg kanskje litt tryggere på dem.

Obligatorisk oppmøte: For at foreldrene skulle komme, ringte vi hjem til alle og sa det var obligatorisk oppmøte. Arrangementsgruppa bestod alltid av en fra hvert språk, slik at de kunne ringe til de som snakket samme språk, og så ringte jeg til de som snakket OK norsk.

Barnevakt: Pass på at disse festene ikke blir til gratis barnevakt for mor. Når dere lager invitasjonslapper, skriv på «Jeg heter…. i klasse …. og jeg kommer sammen med en voksen som heter …..» slik at det er helt klart at de voksen må komme.

Pappakvelder: En av pappaene i en av de andre klassene arrangerte pappakvelder med barna. Det var visst stas. Da er det lurt med typisk pappaprogram: Snekring, ballspill, biljard, … vafler kanskje…

vahl dagbladet

Grammatikk

Grammatikk med innvandrerbarn krever minst forkunnskaper av læreren. Skriv en setning på norsk. Få et barn som også kan et annet språk til å si setningen på sitt språk og skriv det på tavla med vanlige latinske bokstaver, sånn omtrent. Få barnet til å oversette setningene ord for ord. Se hvordan grammatikken skiller seg fra den norske setningen. Plutselig ble det nyttig å lære seg grammatikk.

Hvis du har litt mer kunnskap fra før, kan du snakke litt om forskjellige språkfamilier, at samisk er nærmere i slekt med japansk, mens hindi og urdu er i slekt med norsk, osv. Fortell at ingen vet om noen andre språk som er i slekt med baskisk. Det er spennende! Fortell om språk som er i ferd med å dø.

Klokka

Klokkas inndeling i 24, 60 og 60 kommer fra Babylons gamle religioner. Hvis du har noen elever fra Irak eller området rundt, er det en fin anledning til å gjøre dem stolte.

Tallet femti

Fra boka Tallenes historie  har jeg lært at tallet femti på tyrkisk har det samme ordet som ordet for hånd. Det er på grunn av tellemåten de brukte i gamle dager.

Selv sånne helt vanlige opplysninger, litt morsomt, men ikke egentlig noen prestasjon, kan hjelpe barna til å bli hele mennesker i klassekameratenes øyne.

Å lære å skrive

Få en forelder til å skrive barnas navn med et annet skriftspråk. Alle barna får sin lapp med sitt navn. Det er morsomt med andre typer bokstaver. Også i Afrika fins det egne skriftspråk, hvis noen skulle lure. Det fins fortsatt endel gamle tekster som ikke har blitt kodet ordentlig. Mange barn liker mysterier.

Litteratur

«I de døde språks selskap» av Ola Wikander http://www.forskning.no/artikler/2009/september/228436

Tallenes historie  av Georges Ifrah http://home.online.no/~dsaether/person/figures/tallene_innledning.htm

Bildene er fra http://www.dagbladet.no/2010/05/28/kultur/debatt/debattinnlegg/innvandring/integrering/11901955/

og St Sunniva skoles nettside

Categories: oss mennesker i mellom | Stikkord: , , , , | Legg igjen en kommentar

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.