Steinalderfolk III Antropologi – Fredrik Barth

Fredrik Barth er en kjent norsk antropolog, såpass kjent at ifølge norsk wikipedia har wikipedia på seksten språk en artikkel om ham, inkludert kinesisk og arabisk. På Deichmanske har de også bøker av ham oversatt til kurdisk osv.

I det siste har kona hans, Unni Wikan, plutselig blitt mer kjent enn ham her i Norge, fordi hun stadig blir bedt om å si sin mening om situasjonene i Egypt. Hun har bl.a skrevet boka Fattigfolk i Kairo.

Disse to bøkene har jeg nettopp lest: Manifestasjon og prosess.  og:   Vi mennesker.

De er utrolig forskjellige. Manifestasjon og prosess er en samling av essay fra fagtidsskrifter, mens Vi mennesker er skrevet for oss andre.

Barth

Vi mennesker

Dette er en koselig bok å lese. Han forteller greit og forståelig om steder han har bodd, oppdrag han har hatt og mennesker han har møtt.

Det handler bare litt om steinalderfolk: Et kapittel om baktamanene på Ny Guinea. Ellers har han bl a bodd i Swat, der Malala kommer fra, så det er jo aktuelt.

Han forteller om endringer i Kina med en ny dam, der mange tusen mennesker måtte flytte og det ble bygd opp noen helt nye byer. Ingen savnet den tidligere byen, alle så ut til å like det nye livet. Bøndene var stort sett ikke interessert i at barna skulle overta. Er det vi som er for nostalgiske om gamle dager, mens de som faktisk lever slik gjerne vil ut av det?

Ellers forteller han om Bali, om Bhutan, om nomader i Iran og om Sohar i Oman. Bali og Oman er begge det vi kan kalle «multikulturelle», så det er jo interessant for alle som er opptatt av integrering.

Manifestasjon og prosess

Dette er en samling av essays fra fagtidsskrifter, som sønnen hans har oversatt til norsk. Er stolt av meg selv for at jeg greide å lese den! Språket er nær ugjennomtrengelig. Virkelig et ekte stammespråk fra antropologstammen. Her er noen eksempler: «Allikevel er resiprositetens analytiske status langt fra klar innen sosial teori, og og kan utvikles på mer enn én måte.» «Modellen gir intet bilde av den midlere sosiale prosessen som kommer inn mellom det moralske påbudet og mønsteret.»Konsekvensene av å ha oversett generative problemstillinger er mest åpenbare i det mye anvendte statusbegrepet. » osv osv Innimellom har han noen konkrete eksempler, men de er få.

Ville vært flott om en eller annen oversatte boka til vanlig norsk slik at alle politikere og byråkrater som har makt over integreringspolitikken leser den.

Andaman-and-Nicobar-Islands

Integrering

Denne boka er utgitt i 1994 og allerede da hadde han en skarp kritikk av integreringspolitikken i Norge. I siste kapittel, som handler om grenser mellom etnisitet. Ethnic boundaries er den utgivelsen han er mest kjent for, og det revolusjonerte visstnk antropologien som fag. Kort summert: Etniske grenser er ikke absolutte, men flytende og sitasjonsbestemte og dessuten kan de endre seg over tid.

I denne boka er det tatt med et foredrag om etniske grenser og her sier han bl a: (s 185) «Det er slående at norske aktører på mellomnivå og statsnivå stort sett har grepet inn i disse prosessene på måter som bidrar til å opprettholde diskontinuiteten. Ved at man har bestrebet seg på å praktisere respekt for «andre kulturer» nøler barneombud og sosialomsorg med å påtvinge norske standarder og løsninger og søker råd fra minoritetenes talsmenn. Men siden disse talsmennene nesten uten unntak er eldre menn med tradisjonalistiske holdninger, spiller slike fremgangsmåter opp til den sterkeste parten, på bekostning av de svakestes interesser. Koalisjonen mellom norske myndigheter og etniske talsmenn springer logisk ut av den tingliggjøringen og homogeniseringen av «kultur» som partene foretar på hver sin kant. Resultatet er at progressive byråkrater sannsynligvis har forsynt de tradisjonelle patriarkene med større makt over sine familiemedlemmer her i Norge enn de noensinne hadde i Pakistan, der hustruene og barna lettere kan mobilisere nettverk som støtter deres syn og interesser i sprøsmål som dessuten er mer håndterlige og kjente innen en informert offentlighet. Dermed blir den nye generasjonens avvikende erfaringsområder, og det brobyggende potensialet som ligger nettopp her, brakt til taushet med aktiv hjelp fra norske myndigheter, og endringene bremses opp – sannsynligvis på bekostning av fler-etniske tilpasninger på lengre sikt»

Dette sa han altså i 1994. Please! Når skal dere høre? Senest i dag leste jeg en toneangivende norsk muslimsk konvertitt skrive om «kulturforskjeller som må anerkjennes» på facebook.

Her kritiserer han også fredsprosessen i Bosnia med noenlunde samme begrunnelse: Etnisitet ligger ikke fast, samhandling er viktig.

Kritikk av antropologi

Mye av boka er kritikk av antropologifaget og utvikling av nye modeller som passer bedre. De nye modellene er jo en god del vanskeligere, men de er nok likevel mer nyttige. For eksempel kritiserer han en retning innen antropologi for å være dillete (naturligvis med helt andre ord). Dette er de som ser en dypere mening i alt vi gjør og mener at enhver kultur er tydelig avgrenset og dessuten konsekvent og logisk oppbygd. Mener du det ender du opp med å søke etter en mening i alt, f eks at det er en symbolsk mening i at kvinner bærer ting på hodet og menn på skuldrene i en viss kultur.

Han skriver at bare i de siste tiårene har det blitt funnet ut av hvor forskjellige kvinners kultur ofte er fra menns, men at dette ikke har blitt tatt inn i noen overbyggende teori. Han kritiserer også at ingen nevner ateister. Han mener at i alle samfunn må de ha møtt enkeltpersoner som rett og slett ikke tror på den rådende religionen, og synes det er håpløst at det ikke har blitt nevnt i noen bøker. Jess! Jeg visste det! Jeg har vært overbevist om at det måtte finnes, men i alt jeg har lest virker det alltid som om alle i samfunnet er så voldsomt enige. Barth er også den første antroplogen jeg har lest som innrømmer hvor dårlig han snakket baktamanenes språk. Jo, forresten Chagnon fortalte vel også om hvordan han ble narret.

Jeg tok en gang et sommerkurs på Blindern om … økologi og antropologi eller noe slikt. Vi lærte bl a om masaier. Tilfeldigvis traff jeg ikke lenge etter en masai. Han fortalte at den artikkelen vi hadde som pensum var helt på jordet. Takk for det.

På det kurset var det også en kjent antropolog som holdt en forelesning. Han mente at nepotisme i Kenya var helt fint og fornuftig på grunn av deres samfunnsstruktur. Allerede da var jeg sjokkert, dette var etter at Barth hadde utgitt denne boka. Men jeg tror den antropologen nå har skiftet mening. La oss håpe det.

Bart kritisere antropologer for å selv finne på en mening i det folk gjør istedenfor å spørre dem. Som eksempel bruker han det at å kalle folk «bestefar til Nina» istedenfor navnet deres. Av noen antropologer har dette blitt tolket som en upersonlig måte å snakke til folk på, en måte å holde avstand. Barth spurte noen på Bali hvorfor de brukte denne navneskikken: «Å, det er for å minnes den glade begivenheten da barnebarnet hans ble født, slik føler vi oss nærmere hverandre og blir glade når vi tenker på det».

jarawagroup

Isolerte kulturer

Han mener altså at ingen kulturer, selv om de er helt isolerte, er konsekvente og gjennomgående like og logiske. Han har lest nøye arbeidene til en som heter Firth som jobbet på Tikopia, en Stillehavsøy med 1500 mennesker. Når han ser gjennom teoriene og direkte på de konkrete handlingene folk på Tikopia utfører, ser han det samme som overalt: Folk som på ymse vis lever sitt liv etter beste evne og forsøker å posisjonere seg i samfunnet, og derved skaper en dynamikk med de andre, som også forsøker å posisjonere seg eller bedre sine kår.

Han mener rett og slett at det å se på en kultur som helt isolert blir helt feil. Han kritiserer at tidligere antropologer bare har sett bort fra inkongruens (ting som ikke passer inn i deres bilde av kulturen) som påvirkning fra koloniherrene eller påvirkning utenfra, og sier at det normale er at vi mennesker blir påvirket av det som skjer utenfor vår lille sirkel, og dette er en endring som skjer kontinuerlig og det skjedde også før den hvite mann kom.

Jeg tenker på to eksempler i dag. Det er nesten ingen lenger som lever så isolert som folk på Tikopia i denne tiden (men selv de: Hvor har de fått søtpotet fra? Jo, fra Sør-Amerika. Så en eller annen gang har noen i nærheten vært ute og reist. Så bare ved å se på maten har vi et lite tips om at også denne kulturen har forandret seg).

De to eksemplene mine er Amazonas og Andamanøyene. På Sentinel-øya, en av Andamanøyene i Bengalbukta, bor det fortsatt en gruppe mennesker som ikke er i kontakt med folk utenfra. Vi vet ikke helt hvordan det gikk med dem under tsunamien, men det ser ut til at de overlevde. Det er veldig farlig for dem å treffe på folk utenfra, for de har ikke motstandskraft mot influensa og meslinger og slikt.

Det jeg tenker på er at selv om de er isolert, er de sterkt påvirket av folk utenfra: Nå gifter de seg aldri mer med folk fra andre øyer, så de har sikkert begynt å få inngiftesykdommer. Av og til skyter de fiskere som kommer for nær øya deres. De føler seg kanskje truet? Og med god grunn. Livet deres er jo helt annerledes nå som de ikke kan reise noe sted.

Det samme gjelder noen av gruppene i Amazonas, som blir påvirket av ulovlig trehugst og leting etter verdifulle mineraler. Antar at de også blir påvirket indirekte, ved at kvikksølv fra mineralutvinningen havner i bekkene deres og de kanskje får det i seg. Uansett krymper området de bor på. De trenger et stort område med den levemåten de har. Mer om det i et senere innlegg her, som er halvferdig, men jeg skal først skrive noe annet, så det tar litt tid før det kommer nytt innlegg her.

Annet

Også her har han et kapittel om Swat, men Malala var jo ikke født den gang han var der. Det handler om forskjellige måter å utnytte naturen på, eller økologiske nisjer, og hvordan pathanerne presset ut kohistanerne og hvordan de i dag kan leve side om side, men også hvordan en pathaner som går konk rett og slett kan bytte etnisk gruppe.

Han beskriver hvordan et område i Afghanistan langt fra Kabul, et område som virker helt isolert, likevel blir sterkt påvirket av det som skjer i hovedstaden.

Han har også skrevet om hvordan vi ofte har forskjellige roller overfor forskjellige mennesker, og dette blir især tydelig i Midt-Østen, der en mann alltid skal vise fullstendig underdanighet  mot sin far, på den annen side skal han vise fullstendig makt over sin kone. Dette dilemmaet når både far, sønn og sønnekone er i samme rom løses så på forskjellige måter.

Han skriver om likhet og ulikhet mellom flere steder i Asia, f eks forfedredyrking, men tar ikke med disse mens-reglene som jeg kanskje ville skrevet om. Fra India og Sri Lanka via Ny Guinea til Malaysia kan menn ikke berøre kvinner med mens. Gjelder hvertfall noen folkegrupper. På den annen side står det også i det Gamle Testamentet at menn ikke skal sitte på en stol der en menstruerende kvinne har sittet. Men de hadde naturligvis ikke bind på den tiden.
Bali og Ny Guinea har begge forfedredyrking, men på Ny Guinea er den viktigste kunnskapen hemmelig og egentlig ikke nødvendig å forstå, den skal mer oppleves, mens på Bali har de tradisjonen med guruer som skal lære bort teorien bak. Disse to forskjellige måtene å overføre kunnskap gir også ulike samfunn.

Jared Diamond skrev side opp og side ned om krig (jeg gadd ikke lese det), men det er ikke noe tema for Fredrik Barth i noen av disse bøkene, selv om det mange tenker på når de hører Ny Guinea er nettopp vold og kannibalisme. Barth bare nevner så vidt at de hyggelige menneskene han kjente på Ny Guinea også kunne være svært voldelige og helt rå, og forsøker å lage til en teori om hvordan de kan være slik.

Selv vil jeg legge til: Disse menneskene lever av det skogen gir. Skogen er deres rikdom og spiskammers. Dersom andre mennesker går i deres skog er det som om fremmede går gjennom min finstue med alle arvestykkene og lommeboka åpent tilgjengelig. Selvsagt vil jeg forsvare eiendelene mine. Hos baktamanene eier hele gruppa skogen, så den må holdes til gruppa, og gruppa må være liten nok til at de kan holde oversikt.

Selv om en god del av boka er å kritisere fagtradisjonen i antropologien, er det en veldig nyttig bok for alle som er opptatt av integrering. Jeg ser at mange utenfor faget fortsatt tror på de gamle idéene innen antropologi: om kulturer som statiske, om etniske grenser som skarpe og innlysende, om at «vi må bevare deres kultur» istedenfor «også disse menneskene bør ha et godt liv». Jeg ønsker virkelig at noen oversetter den til et mer alminnelig tilgjengelig norsk, og kanskje legger til flere konkrete eksempler slik at det blir lettere å følge argumentasjonen. Kanskje en jobb for Thomas Hylland Eriksen?

Er visst litt seint ute: Thomas Hylland Eriksen kommer nå med bok om Barth: http://www.klassekampen.no/62129/article/item/null/alltid-pa-vei-ut-i-felten

Bilde er fra miriadna.com Andamanøyene og fra kwekudee-tripdownmemorylane.blogspot.com – Det øverste bildet er fra boka Vi mennesker før kameraet hans rustet i stykker.

Categories: bokanmeldelse | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.