Posts Tagged With: innvandrer

Forskjellen på innvandrere og innfødte

Innvandrere skiller seg helt klart fra de innfødte. De skiller seg fra de innfødte på tre måter:

1. Mimikk og talemåter

Hvert land har sin måte å oppføre seg på. Det er mimikken og tonefallet som gjør om vi oppfatter den vi snakker med som hyggelige eller sure. Vi forventer oss en viss type mimikk og oppførsel. Noe som blir sett på som aggressiv oppførsel i et land er helt normalt i et annet land. Det er fordi folk fra vårt eget land har samme mimikk som oss at vi føler oss hjemmekjent når vi prater med dem. Vi forstår alt de sier til oss uten at det er nødvendig med mange forklaringer. Vi kan bare komme med en heving av øyebrynet som en kommentar, og den andre forstår hva vi mener.

Innfødte i Norge blir ofte sett på som kalde mennesker. Selvsagt er hjertene våre like. Grunnen er at i mange land står de nærmere hverandre når de prater sammen, de smiler mer og tar mer på hverandre enn vi gjør i Norge. Kanskje været har hatt noe å si for hvordan vi har utviklet oppførselen vår? Mange i Norge ser på småprat og mange høflighetsfraser som falsk smiger. Da virker vi jo sure når du kommer fra et land der det tvert imot blir sett på som uhøflig å ikke gå gjennom en mengde høflighetsfraser hver gang du snakker med en fremmed. Til gjengjeld er det god kutyme i Norge å takke for alt mulig, noe som er uhøflig i andre land. «Er det nok bare å mumle et lite takk, liksom, du skylder meg jo en tjeneste nå» er én begrunnelse for at det er uhøflig å takke. Jeg lurer litt på om både vær og antall mennesker i nabolaget og stabilitet i nærområdet også spiller inn? Et sted hvor folk har kjent hverandre i generasjoner er det jo mindre viktig kanskje med mange høflighetsfraser? Vi vet hvor vi har hverandre, liksom? Til og med bevegelser kan bety forskjellig fra land til land. I noen land blir menn med knekk på håndleddet sett på som homo, i andre land er det helt vanlig. Eller sminke: En vanlig norsk jente vil kanskje bli sett på som ustelt i et land der det er vanlig å sminke seg mye. Det er til og med forskning som viser at bestevennene våre ofte er genetisk likere oss enn naboene våre. Vi velger altså delvis bestevenner ut fra genetikk. Det kan også være en grunn til at noen fra samme land som deg føles mer som familie enn en fra et fremmed land.

Dette kan virke som ingenting, noe som ikke betyr noe særlig, men det er dette som gjør at folk lettere henvender seg til en fra samme stamme. Det er dette som gjør at en innvandrer ofte blir ignorert i en sosial sammenheng i lunchen på jobben, og omvendt: At en norsk som er den eneste på sin arbeidsplass plutselig vil føle seg ensom på jobben. Det er dette som gjør at vi beskylder hverandre for rasisme. Uten kunnskap om at dette kan være et problem vil innvandrere fortsette å henge med folk fra samme land og vi vil aldri få noen ekte integrering å snakke om. Manglende kunnskap om dette går mest utover innvandrere, fordi de vil ha vanskeligheter med å skaffe seg innfødte venner og derved ikke få kontakter som kan gi mer kunnskap om samfunnet og en bedre betalt jobb. Med kunnskap om mimikkproblemene og det at sangen har rett, meget er forskjellig, men det er utenpå, vil både innvandrere og innfødte anstrenge seg litt mer for å bli kjent og kunne le av misforståelser uten å tro at det ligger mer bak. Uten at den liberale eliten tar dette alvorlig, vil de innfødte som jobber sammen med innvandrere og plutselig føler seg ensomme på jobben bli mer og mer fremmedfiendtlige. Bildet: Når finner venter på bussen

finsk avstand

2. Identitet

En innvandrer har naturligvis ikke samme identitet som en innfødt. Når du kommer til et land som voksen vil du beholde identiteten fra barndommen. Slik en som er oppvokst i Bergen sjelden vil kalle seg Tromsøværing, selv etter femten år i Tromsø. I utgangspunktet gjør det jo ingenting. Men det påvirker to ting: Hvem vi heier på. Hvilke andre mennesker vi støtter. Stemmer vi på Solberg bare fordi hun er bergenser? Er vi av den typen personlighet som gjerne stiller opp for andre i samfunnet, vil vi da gidde å gjøre noe for noen vi ikke identifiserer oss med? Dersom vi overhodet ikke identifeserer oss med innfødte, vil vi da melde oss inn i en forening der det er flest innfødte? Selv om vi har samme interesser (sykdom, religion, fagforening?) Vil vi stille opp for fotballaget til barna selv om de barna som ikke er våre er fra «ut-gruppen»? Dersom det blir mange i et område som ikke identifiserer seg med nabolaget og nabolagets historie, blir det vanskelig å drive nabolaget videre. Noen må ta ansvar og sørge for at borettslaget reparerer døra, politikerne gir penger til parkvakten, det ikke henger for mange narkomane utenfor døra osv. De innfødte på sin side identifiserer seg naturligvis mest med andre innfødte, kanskje bare med folk fra sin klasse eller landsby, men det kan gjøre at de kun ansetter folk fra sin «kaste» i bra jobber.

For å få innfødte til å identifisere seg også med innvandrere må innvandrere anstrenge seg for å bli kjent med innfødte. Det er innvandrere som har mest å tjene på det. Det andre er at vi faktisk blir påvirket av hvilken identitet vi har og andres fordommer om den identiteten. Et eksempel som er forsket på er svarte skolebarn i USA som har fått idéen om at svarte ikke kan boklig lærdom og derfor gjør det dårligere på skolen enn de ellers ville gjort – fordi de tenker at å lese lekser er en «hvit» greie. I Norge kan det være å tro at de innfødte er på en spesiell måte, og siden man så er en ikke-innfødt må jo en selv være motsatt. Derfor er det ganske viktig å vite at det ikke har blitt oppdaget store personlighetsforskjeller mellom folkegrupper eller raser eller kulturer, og å vite at identitet kan påvirke oss både den ene og den andre veien.

3. Situasjonen å være innvandrer

Å være innvandrer er i seg selv en påkjenning. Først er det spennende og morsomt og du har håp om å bli rik. Så finner du ut at det er vanskelig å få drømmejobben, de innfødte tar alle de bra jobbene, du savner venner og familie i startlandet og føler deg som en kløne. Språket er rart og det er enda rarere hvordan folk oppfører seg. Du blir deprimert. Det er økt skilsmisserate hos par som er blandet innvandrer + innfødt. Jeg lurer på om det som foregår er slik: Du har det vanskelig. Det som gjør det vanskelig er at du er i et nytt land. Du kan ikke forstå de innfødte. Du møter sure innfødte eller innfødte som ikke følger høflighetsreglene fra ditt hjemland eller innfødte som overser deg og bare prater med andre innfødte. Du begynner å assosiere de innfødte med noe negativt. Din ektefelle er innfødt og du begynner å assosiere hen også med noe negativt. Og du begynner å føle deg enda mer som en innvandrer.

Dersom du da ikke vet at denne depresjonen er noe som nesten alle må igjennom, at den kan overkommes, at det å tro at alle innfødte er på en spesiell måte er falske fordommer, dersom du henger med andre fra ditt land i samme situasjon og bare prater masse negativt om det landet du bor i, dersom du føler at du ikke hadde noe valg men var nødt til å flytte til dette forferdelige landet, ja,

da kan følelsen av å ikke være en del av landet feste seg.

————————————————-

Internalisert rasisme = å ta til seg andres fordommer og forsøke å etterleve dem http://en.wikipedia.org/wiki/Internalized_racism http://en.wikipedia.org/wiki/Misattribution_of_arousal  Det er mulig at dersom du gjør noe spennende på en første treff slik at du får et adrenalinrush, vil sannsynligheten for at du blir forelska i den personen øke. Hjernen vår forveksler kroppens reaksjon på ytre omstendigheter (som en berg- og dalbane) med reaksjonen på personen vi treffer.

Reklamer
Categories: oss mennesker i mellom | Stikkord: , , , | 6 kommentarer

Hvem har rett til å bo i Norge?

Dette med statsborgerskap og borett er vanskelig. Inndeling av etniske grupper er vanskelig og omtrentlig og gir masse blandingsfolk og å bestemme hvem som skal kunne bo i Norge er ikke enklere.

Vi kan bestemme hvem som skal aller nådigst få lov til å bo et sted på flere måter:

Det religiøse prinsipp

Israel og Pakistan og Bangladesh har valgt å velge folk på grunnlag av religion. Under delingen av India fikk muslimer som eide store eiendommer i India lov til å overta store eiendommer som hadde blitt eid av hinduer eller andre ikke-muslimer i det som ble Pakistan, mot å vise fram papirer på eiendommene i India. Og omvendt. Det gikk sikkert ikke nøyaktig opp i opp og det var visst mange som mistet store verdier. På den annen side hendte det at noen muslimer i Pakistan kom bedre ut enn før ved å overta hinduers eiendommer. Men mange fattige fortsatte naturligvis å være fattige, men nå var de fattige med en muslimsk landeier istedenfor en hindu. Noen kristne eller buddhister eller animister, har fortsatt å bo der.

Pakistan har mottatt mange flyktninger fra Afghanistan, men de har jo stort sett vært muslimer. Det har ikke vært noen konflikt mellom idéen om en muslimsk stat eller en stat for muslimer og religionen til de som har ønsket å flytte dit, siden det ikke har vært store grupper ikke-muslimer (vantro) som har ønsket å flytte til Pakistan.

Israel derimot har vært opprettet for folk som egentlig bodde helt andre steder, og de som bodde der fra før måtte bare dra til nabolandene. Det har ikke vært noe «bytte» slik det hvertfall delvis har vært mellom Pakistan og India. De har fortsattå ta  imot jøder, eller folk som kaller seg for jødiske, fra andre land, især fra det tidligere Sovjet. Om de rent faktisk er troende er visst ikke relevant, så vidt jeg har forstått. Jeg går ut fra at grunnen til at de blir mer og mer fundamentalistiske og mener de har rett til å ta alt mulig fra Palestinerne er at de må rettferdiggjøre for seg selv det de allerede har gjort + at religionen er selve deres livsgrunnlag, årsaken til at landet ble opprettet.

Israel har blitt et ganske rikt land, på mange måter organisert som landene i Europa. Rundt dem er mange fattige land, noen av dem diktaturer. De har m.a.o. et stort press med flyktninger som søker om opphold. Nylig var det en stor demonstrasjon av afrikanske flyktninger som ønsket arbeidstillatelse og mulighet til å bo utenfor flyktningeleire.

Disse er ikke jødiske og har dermed ikke rett til vanlig opphold og blir ikke integrert på samme måte som nye jøder. Jeg vet ikke helt hva palestinerne mener om demonstrasjonen til folk fra Eritrea og Sudan. For dem er det vel ett fett hvem som skyver dem ut fra boligene deres?

Det etniske prinsipp

Noen land følger det etniske prinsipp litt sterkere enn Norge, men også vi har delvis gitt opphold til folk ut fra en tenkt felles gruppetilhørighet. Noen år etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland ser det ut som om de to landene igjen har blitt ett land. Tyskland har også gitt opphold til en god del såkalt «Volga-tyskere» som er etterkommere av tysktalende mennesker i Russland. Det er vel også delte menigner om hvor vellykket det ble å dele inn Bosnia og områdene rundt etter etnisk tilhørighet. I mange land med mange palestinske flyktninger, som f eks Libanon, har de fortsatt ikke vanlig statsborgerskap selv etter flere generasjoner i landet. I noen land, f eks Libanon, har folk også stemmerett etter etnisk tilhørighet og parlamentet er inndelt etter etnisk tilhørighet. I teorien er det etter religion, men i praksis er religion en slags etnisk tilhørighet. Dette forsterker jo separasjonen mellom gruppene.

I Norge har vi også gjort visse forsøk med dette med etnisk tilhørighet. Noen etterkommere etter Kola-nordmenn  har fått statsborgerskap i Norge. Da er spørsmålet naturligvis: Hvor mange forfedre fra Norge må du ha for å regnes som «norsk»? Holder det med en bestefar? Hva om han stakk fra ungen? Hva om besteforeldrene bare hadde norske navn fordi oldeforeldrene syntes det var fine navn? Eller hva om de var norske, men var så dyktige til å skjule bakgrunnen sin at det er umulig å finne ut av? Og hva med samene? Er de norske eller ikke? De som hadde sommerbeite i Norge og vinterbeite i Russland, er de norske? Hva med slektningene deres, som snakker samisk på en helt lik måte, men aldri har bodd i Norge?

norsk_flag_tattoo_3d_by_gettattoo-d6m8rd8

Det humanitære prinsipp

Asylinstitusjonen er jo opprettet for å hjelpe folk som trenger et nytt land fordi de har problemer i det landet de har bodd i hittil. Her er det jo ikke lett å holde tunga rett i munnen. Hvem skal vi hjelpe? De som er i ferd med å dø av sult? De som bor i et krigsområde? De som har en sykdom landet deres ikke har mulighet til å behandle? De som er politisk aktive? De som tilfeldigvis greier å komme seg til Norge? Mange mennesker har naturligvis store problemer uten at de har noen sjangs til å komme seg hit. Kanskje så mange som 10.000 mennesker har drukna på vei over Middelhavet. Noen mennesker blir også plukket opp i flyktningeleire og sendt til Norge, såkalte kvoteflyktninger. Det har blitt påstått at USA velger ut de friskeste og mest aktive i flyktningeleiren, mens vi plukker opp de syke og begredelige. Jeg vet ikke hva som er sant, men dersom vi bare velger ut de som trenger det minst, blir det kanskje litt juks å kalle det humanitært opphold?

Når asylsøkere har fått avslag og skal bli sendt ut, ser jeg at aktivistene like ofte sier: «Men de kommer til å dø i det landet de kommer fra», som de sier «Men han har jo fast jobb og snakker så godt norsk og er så godt integrert». Da blir det naturligvis arbeidsinnvandring, som kanskje er et like greit prinsipp som det humanitære.

Det arbeidende prinsipp

haha, det heter det jo ikke. Skulle bare få det til å passe inn. Arbeidsinnvandring er hvertfall det helt store nå, med høy arbeidsløshet i Europa, både i sør og øst. Igjen kan det deles i to: De vi i Norge virkelig har behov for, og de som kommer hit fordi de selv har behov for jobb. Problemet med det siste er naturligvis sosial dumping. Visstnok er det ingen norske som vil jobbe med å vaske eller jobbe på sykehjem. Kan det ha noe med arbeidsforholdene å gjøre? Kommer barna til de som flytter hit til å ville vaske? Når de vokser opp, må vi da ha en ny runde med innvandring for å «ta de jobbene ingen vil ha»? Og hvem steller egentlig gamlingene som er igjen i landsbyen i Ukraina?

Hjemflytteren

Alle disse prinsippene er vel og bra, men vi har altså ikke helt bestemt oss for hvilket prinsipp vi skal følge. Hele innvandringspolitikken  er nokså ulogisk. Asylpolitikken preges av kompromissløsning mellom de som vil redde alle og de som ønsker at ingen skal få komme hit som resulterer i et merkelig system der det har blitt gjort veldig vanskelig å komme hit, men bare de som kommer hit har noen som helst mulighet til opphold. Litt sånn lotteri. Så har vi utvidelsen av EU og Schengen-avtalen, som har gitt oss alle polakkene og rumenske tiggere, selv om de siste strengt tatt ikke har lov til å være her, får de være her likevel fordi det er så synd på dem, men vi gjør det så vanskelig for dem som vi bare kan i håp om at de skal gi opp og reise hjem igjen.

Når en som bor i Norge reiser ut, mister han trygderettighetene etter noen år. Dette ble nok bestemt fordi folk ble sure når noen levde livets glade dager i et helt annet land, helt uten å bidra til felleskassa, og så kom hjem når de ble syke og trengte hjelp. Det er vel bare rett og rimelig? Hvis han altså er drosjesjåfør i Meksiko noen år og så blir syk, må han selv ha forsikring. Dersom han nå flytter hjem igjen til Norge, kan ha rett til en liten pensjon dersom han har jobbet lenge i Norge før han flytta, men kanskje ikke. Han har ikke rett til f eks uførepensjon eller behandling på norsk sykehus. Dersom han er illegal innvandrer vil han ha rett til det mest prekære av helsetjenester, slik som en hasteoperasjon, men ikke behandling hos fastlege. Når han blir gammel har han ikke rett til pensjon, om ikke han da har bodd i Norge i noen år til.

Derimot om han bor i Norge og blir syk og får uførepensjon, da har han mulighet til å flytte til Meksiko og leve av uføretrygden. (Mens jeg som får såkalt arbeidsavklaringspenger ikke har lov til å reise på ferie en gang.)

Dersom han får flyktningestatus i Norge vil han også få alle rettigheter, inkludert rett til uførepensjon og alderspensjon. Således vet jeg f eks om en som fikk opphold i Norge som voksen på humanitært grunnlag, etter en stund fikk uførepensjon, og nå har flyttet til et annet land der han lever av pensjonen og bare kommer til Norge når han trenger behandling for sine sykdommer. I det landet han bor er han stor kakse med den inntekten, mens andre i det landet, som kanskje er enda sykere eller har andre problemer, naturligvis ikke får hjelp fra Norge. Et lotteri i verden.

Det ser ut som om en god del kommuner og fylker og sykehus likevel behandler hjemkomne og gir dem en viss inntekt osv, men dekker utgiftene selv.

Den hjemkomne som er oppvokst i Norge, tilhører den etniske gruppen «norsk», men har bodd noen år i utlandet, viser akkurat hvor vanskelig det er når prinsipper møter virkeligheten. Selv synes jeg det er fryktelig vanskelige spørsmål og kan ikke forstå at mange har så klare svar på hvem som skal få bo i Norge og få alle rettigheter og hvem vi skal kaste ut.

——————————————————————————————————–

Bildet kommer fra http://gettattoo.deviantart.com/art/Norsk-flag-tattoo-3d-400157324

Categories: oss mennesker i mellom | Stikkord: , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Blogg på WordPress.com.