Hvem har rett til å bo i Norge?

Dette med statsborgerskap og borett er vanskelig. Inndeling av etniske grupper er vanskelig og omtrentlig og gir masse blandingsfolk og å bestemme hvem som skal kunne bo i Norge er ikke enklere.

Vi kan bestemme hvem som skal aller nådigst få lov til å bo et sted på flere måter:

Det religiøse prinsipp

Israel og Pakistan og Bangladesh har valgt å velge folk på grunnlag av religion. Under delingen av India fikk muslimer som eide store eiendommer i India lov til å overta store eiendommer som hadde blitt eid av hinduer eller andre ikke-muslimer i det som ble Pakistan, mot å vise fram papirer på eiendommene i India. Og omvendt. Det gikk sikkert ikke nøyaktig opp i opp og det var visst mange som mistet store verdier. På den annen side hendte det at noen muslimer i Pakistan kom bedre ut enn før ved å overta hinduers eiendommer. Men mange fattige fortsatte naturligvis å være fattige, men nå var de fattige med en muslimsk landeier istedenfor en hindu. Noen kristne eller buddhister eller animister, har fortsatt å bo der.

Pakistan har mottatt mange flyktninger fra Afghanistan, men de har jo stort sett vært muslimer. Det har ikke vært noen konflikt mellom idéen om en muslimsk stat eller en stat for muslimer og religionen til de som har ønsket å flytte dit, siden det ikke har vært store grupper ikke-muslimer (vantro) som har ønsket å flytte til Pakistan.

Israel derimot har vært opprettet for folk som egentlig bodde helt andre steder, og de som bodde der fra før måtte bare dra til nabolandene. Det har ikke vært noe «bytte» slik det hvertfall delvis har vært mellom Pakistan og India. De har fortsattå ta  imot jøder, eller folk som kaller seg for jødiske, fra andre land, især fra det tidligere Sovjet. Om de rent faktisk er troende er visst ikke relevant, så vidt jeg har forstått. Jeg går ut fra at grunnen til at de blir mer og mer fundamentalistiske og mener de har rett til å ta alt mulig fra Palestinerne er at de må rettferdiggjøre for seg selv det de allerede har gjort + at religionen er selve deres livsgrunnlag, årsaken til at landet ble opprettet.

Israel har blitt et ganske rikt land, på mange måter organisert som landene i Europa. Rundt dem er mange fattige land, noen av dem diktaturer. De har m.a.o. et stort press med flyktninger som søker om opphold. Nylig var det en stor demonstrasjon av afrikanske flyktninger som ønsket arbeidstillatelse og mulighet til å bo utenfor flyktningeleire.

Disse er ikke jødiske og har dermed ikke rett til vanlig opphold og blir ikke integrert på samme måte som nye jøder. Jeg vet ikke helt hva palestinerne mener om demonstrasjonen til folk fra Eritrea og Sudan. For dem er det vel ett fett hvem som skyver dem ut fra boligene deres?

Det etniske prinsipp

Noen land følger det etniske prinsipp litt sterkere enn Norge, men også vi har delvis gitt opphold til folk ut fra en tenkt felles gruppetilhørighet. Noen år etter sammenslåingen av Øst- og Vest-Tyskland ser det ut som om de to landene igjen har blitt ett land. Tyskland har også gitt opphold til en god del såkalt «Volga-tyskere» som er etterkommere av tysktalende mennesker i Russland. Det er vel også delte menigner om hvor vellykket det ble å dele inn Bosnia og områdene rundt etter etnisk tilhørighet. I mange land med mange palestinske flyktninger, som f eks Libanon, har de fortsatt ikke vanlig statsborgerskap selv etter flere generasjoner i landet. I noen land, f eks Libanon, har folk også stemmerett etter etnisk tilhørighet og parlamentet er inndelt etter etnisk tilhørighet. I teorien er det etter religion, men i praksis er religion en slags etnisk tilhørighet. Dette forsterker jo separasjonen mellom gruppene.

I Norge har vi også gjort visse forsøk med dette med etnisk tilhørighet. Noen etterkommere etter Kola-nordmenn  har fått statsborgerskap i Norge. Da er spørsmålet naturligvis: Hvor mange forfedre fra Norge må du ha for å regnes som «norsk»? Holder det med en bestefar? Hva om han stakk fra ungen? Hva om besteforeldrene bare hadde norske navn fordi oldeforeldrene syntes det var fine navn? Eller hva om de var norske, men var så dyktige til å skjule bakgrunnen sin at det er umulig å finne ut av? Og hva med samene? Er de norske eller ikke? De som hadde sommerbeite i Norge og vinterbeite i Russland, er de norske? Hva med slektningene deres, som snakker samisk på en helt lik måte, men aldri har bodd i Norge?

norsk_flag_tattoo_3d_by_gettattoo-d6m8rd8

Det humanitære prinsipp

Asylinstitusjonen er jo opprettet for å hjelpe folk som trenger et nytt land fordi de har problemer i det landet de har bodd i hittil. Her er det jo ikke lett å holde tunga rett i munnen. Hvem skal vi hjelpe? De som er i ferd med å dø av sult? De som bor i et krigsområde? De som har en sykdom landet deres ikke har mulighet til å behandle? De som er politisk aktive? De som tilfeldigvis greier å komme seg til Norge? Mange mennesker har naturligvis store problemer uten at de har noen sjangs til å komme seg hit. Kanskje så mange som 10.000 mennesker har drukna på vei over Middelhavet. Noen mennesker blir også plukket opp i flyktningeleire og sendt til Norge, såkalte kvoteflyktninger. Det har blitt påstått at USA velger ut de friskeste og mest aktive i flyktningeleiren, mens vi plukker opp de syke og begredelige. Jeg vet ikke hva som er sant, men dersom vi bare velger ut de som trenger det minst, blir det kanskje litt juks å kalle det humanitært opphold?

Når asylsøkere har fått avslag og skal bli sendt ut, ser jeg at aktivistene like ofte sier: «Men de kommer til å dø i det landet de kommer fra», som de sier «Men han har jo fast jobb og snakker så godt norsk og er så godt integrert». Da blir det naturligvis arbeidsinnvandring, som kanskje er et like greit prinsipp som det humanitære.

Det arbeidende prinsipp

haha, det heter det jo ikke. Skulle bare få det til å passe inn. Arbeidsinnvandring er hvertfall det helt store nå, med høy arbeidsløshet i Europa, både i sør og øst. Igjen kan det deles i to: De vi i Norge virkelig har behov for, og de som kommer hit fordi de selv har behov for jobb. Problemet med det siste er naturligvis sosial dumping. Visstnok er det ingen norske som vil jobbe med å vaske eller jobbe på sykehjem. Kan det ha noe med arbeidsforholdene å gjøre? Kommer barna til de som flytter hit til å ville vaske? Når de vokser opp, må vi da ha en ny runde med innvandring for å «ta de jobbene ingen vil ha»? Og hvem steller egentlig gamlingene som er igjen i landsbyen i Ukraina?

Hjemflytteren

Alle disse prinsippene er vel og bra, men vi har altså ikke helt bestemt oss for hvilket prinsipp vi skal følge. Hele innvandringspolitikken  er nokså ulogisk. Asylpolitikken preges av kompromissløsning mellom de som vil redde alle og de som ønsker at ingen skal få komme hit som resulterer i et merkelig system der det har blitt gjort veldig vanskelig å komme hit, men bare de som kommer hit har noen som helst mulighet til opphold. Litt sånn lotteri. Så har vi utvidelsen av EU og Schengen-avtalen, som har gitt oss alle polakkene og rumenske tiggere, selv om de siste strengt tatt ikke har lov til å være her, får de være her likevel fordi det er så synd på dem, men vi gjør det så vanskelig for dem som vi bare kan i håp om at de skal gi opp og reise hjem igjen.

Når en som bor i Norge reiser ut, mister han trygderettighetene etter noen år. Dette ble nok bestemt fordi folk ble sure når noen levde livets glade dager i et helt annet land, helt uten å bidra til felleskassa, og så kom hjem når de ble syke og trengte hjelp. Det er vel bare rett og rimelig? Hvis han altså er drosjesjåfør i Meksiko noen år og så blir syk, må han selv ha forsikring. Dersom han nå flytter hjem igjen til Norge, kan ha rett til en liten pensjon dersom han har jobbet lenge i Norge før han flytta, men kanskje ikke. Han har ikke rett til f eks uførepensjon eller behandling på norsk sykehus. Dersom han er illegal innvandrer vil han ha rett til det mest prekære av helsetjenester, slik som en hasteoperasjon, men ikke behandling hos fastlege. Når han blir gammel har han ikke rett til pensjon, om ikke han da har bodd i Norge i noen år til.

Derimot om han bor i Norge og blir syk og får uførepensjon, da har han mulighet til å flytte til Meksiko og leve av uføretrygden. (Mens jeg som får såkalt arbeidsavklaringspenger ikke har lov til å reise på ferie en gang.)

Dersom han får flyktningestatus i Norge vil han også få alle rettigheter, inkludert rett til uførepensjon og alderspensjon. Således vet jeg f eks om en som fikk opphold i Norge som voksen på humanitært grunnlag, etter en stund fikk uførepensjon, og nå har flyttet til et annet land der han lever av pensjonen og bare kommer til Norge når han trenger behandling for sine sykdommer. I det landet han bor er han stor kakse med den inntekten, mens andre i det landet, som kanskje er enda sykere eller har andre problemer, naturligvis ikke får hjelp fra Norge. Et lotteri i verden.

Det ser ut som om en god del kommuner og fylker og sykehus likevel behandler hjemkomne og gir dem en viss inntekt osv, men dekker utgiftene selv.

Den hjemkomne som er oppvokst i Norge, tilhører den etniske gruppen «norsk», men har bodd noen år i utlandet, viser akkurat hvor vanskelig det er når prinsipper møter virkeligheten. Selv synes jeg det er fryktelig vanskelige spørsmål og kan ikke forstå at mange har så klare svar på hvem som skal få bo i Norge og få alle rettigheter og hvem vi skal kaste ut.

——————————————————————————————————–

Bildet kommer fra http://gettattoo.deviantart.com/art/Norsk-flag-tattoo-3d-400157324

Categories: oss mennesker i mellom | Tags: , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.